Hvorfor ble ikke Tysfjord-saken oppdaget av riksmediene? | Kenneth Hætta og Harald Amdal

Hvilket ansvar tar Medie-Norge fremover for å kunne slå alarm når systemsvikt rammer minoriteter i landet vårt?

Etter de siste dagers mediedebatt knyttet til saken om seksuelle overgrep i Tysfjord, kan det være forvirrende for Aftenpostens lesere å få grep om hvordan VG-saken egentlig oppsto. Anki Gerhardsen skrev at ingen hadde samlet de løse historiene, før VG «tok grundig tak, og reiste til Tysfjord». I et nytt innlegg fremhevet hun at VG ikke hadde klart det de klarte uten en samisk journalist og hans kompanjong på laget.

Faktum er at vi var to dokumentarister som alene bygget tillit og lyttet til overgrepsofre i Tysfjord. Deretter gikk vi til Norges mest leste avis, VG. Et flerkulturelt frilanslag mente at de modige stemmene fra Tysfjord burde bli hørt i Norge. Om ikke vi hadde gjort uavhengige undersøkelser, kunne overgrepene dessverre ha blitt bevart som en «hemmelighet».

• Kenneth Hætta og Harald Amdal: Overgrepene i Tysfjord kunne blitt bevart som en hemmelighet

I forrige uke beklaget politimesteren i Nordland at politiet ikke hadde håndtert overgrepspåstandene i bygda på en bedre måte. Politiet har den siste tiden etterforsket 151 overgrepssaker.

Pressens egen systemsvikt

Hvorfor blir det så vanskelig for oss når det er akkurat samene som har begått overgrep i Tysfjord? spurte skribent Anki Gerhardsen i en tidligere kommentar i Aftenposten. «Sannheten er at pressen ikke har tradisjon for å granske mennesker eller grupper som de definerer som offer», svarer hun selv.

• Her kan du lese VGs første store sak om overgrepene i Tysfjord: Den mørke hemmeligheten

Sannheten er også, mener vi, at mange medier ikke har tradisjon for å vise interesse for sammensatte minoritetsspørsmål.

Kanskje kan journalister oppleve tillitsproblemer i kontakt med samiske kilder, spesielt når saken kan føre til stereotypisering. «Fornorskingspolitikken fra 1851 til 1980-tallet satte dype spor, og dette bidrar fremdeles til at mange samer mangler tillit til det offentlige. «Kvinner i samiske samfunn tør ikke fortelle om vold», skriver likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm i en kronikk. Samiske forskere har likevel avdekket høyere forekomst av emosjonell, fysisk og seksuell vold mot samiske kvinner, sammenlignet med den øvrige befolkningen.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser i en rapport fra 2017 at politiet og hjelpeapparatet ikke har tilstrekkelig kompetanse innen samisk språk og kultur. Hva med mediene?

Det døve øret

For tre år siden startet vi arbeidet med å kartlegge seksuelle overgrep mot barn i Tysfjord. Høsten 2014 tok vi to, begge erfarne journalister, et masteremne i undersøkende journalistikk i Volda. En av oss mente det kunne finnes en viktig dokumentar i Tysfjord, selv etter at foreldre hadde skrevet brev til statsministeren om et overgrepsproblem for mange år siden. De mente Norge hadde vendt det døve øret til.

Snart fikk vi et klart inntrykk av at seksuelle overgrep mot barn ble dysset ned og tiet om i Tysfjord-samfunnet. Reportasjereiser fulgte for en ikke-samisk journalist og en samisk journalist. Forventning og skepsis møtte oss. Vi ble advart mot at vi sto i fare for å sette merkelapp på den lille samiske bygda og stemple hele den samiske kulturen som en overgrepskultur. Det ga et forklaringsbehov, spesielt for den av oss med samisk kulturbakgrunn.

Forklaringen var enkel:

Om ikke minoritetsjournalister skal kunne rapportere om det vanskelige i minoritetssamfunn, kan ingen gjøre det.

Vellykket, kritisk undersøkende journalistikk får positive konsekvenser både for enkeltmennesker og grupper.

Tillit

Politianmeldelser og avsagte dommer i Ofoten tingrett tilsa ikke at Tysfjord hadde et overgrepsproblem. Å skape tillit slik at kilder ville velge å fortelle om sitt livs verste erindringer, ble vår utfordring. Reporterlaget var flerkulturelt. Det var en fordel, muligens også da vi skulle kontakte et større norsk mediehus – da var det kanskje «lov» å ta den problematiske saken. Journalistiske konvensjoner kan «låse» minoritetene i trange kategorier definert av majoritetssamfunnet.

Til slutt hadde vi på papiret et omfattende materiale, blant annet intervjuer med en rekke personer som kunne berette om det som hadde rammet dem selv som barn, og om andre.

Derfor ble det en VG-sak

Dette, i tillegg til vår kjennskap til flere titall andre konkrete personer som også skal ha blitt utsatt for overgrep som barn, og en metoderapport, tilbød vi VGs nyhetsledelse i Oslo.

Minoritetsjournalistikk må komme til uttrykk også i de flatene som har størst distribusjonskraft blant majoriteten. Dersom man bare opererer i et eget ekkokammer, utnyttes ikke pressen som institusjon i et demokratisk samfunn.

I mai i år fikk vi vite at Tysfjord-saken vant pris under Årets mediepriser i Bergen. I begrunnelsen heter det: «Avsløringene om forsømmelser fra et helt samfunn gjennom generasjoner treffer oss rett i hjertet. Dette er stødig etisk journalistisk håndverk, som går rett i kjernen av samfunnsoppdraget. Her gjør VG akkurat det et mediehus skal gjøre.»

Fra et medieperspektiv er Tysfjord-saken et eksempel på hvordan medier kan fortelle om minoriteters rettssikkerhet og menneskerettigheter ved hjelp av uavhengige dokumentarister med ulik kulturbakgrunn.

Mediene må være bevisst sitt ansvar for å dekke minoritetene i landet vårt. Om mediehuset selv ikke har ressurser, må stemmene fortsatt løftes frem, som denne saken i VG.

Gijtto gájkajda gudi li bihkusit ássjestisás subtsastam.

Takk til alle dere som har fortalt.

Anki Gerhardsen har kritisert NRK Sápmi for deres dekning av Tysfjord-saken. Her er direktør Mona Solbakks svar og Gerhardsens tilsvar.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.