Debatt

Kort sagt, torsdag 13. januar

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Strømpriser. Sårbare barn. Realfagsstrategien. Koronasmitte. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Strømprisene: Jeg er klar for demonstrasjonstog

Det er selvsagt bra at politikerne er opptatt av støtteordninger til dem som sliter med strømregningene. Men det virker som om de ikke forstår at det store flertallet i Norge har et dagligliv som er basert på helt andre strømpriser enn dem vi nå ser.

De høye prisene fører til at vanlige mennesker nærmest over natten tvinges til å endre en livsførsel som de har vent seg til gjennom lang tid.

Mange har dratt på hytta uten å bekymre seg over skyhøye kostnader. Folk flest har kunnet spare til ny bil eller feriereiser, ta en tur på byen, arrangere selskap og delta i ulike aktiviteter.

Noen vil vel hevde at dette er luksus man godt kan være foruten. Men det er slik vi er vant til å ha det her i landet, og nå ser vi en utvikling som setter dette i fare.

Jeg har aldri før gått i demonstrasjonstog, men nå er jeg klar.

Kjell Klinkenberg, Oslo


Skolene har et ansvar for å ivareta sårbare grupper

Kristin Clemet, leder for tankesmien Civita, mener det går inflasjon i bruken av begrepet «sårbare barn». Nylig fulgte hun opp med å si at «skolens viktigste samfunnsoppdrag er opplæring av alle barn – ikke å beskytte dem mot deres egne familier».

Det gjør oss i Unicef Norge så bekymret at vi må ta til motmæle.

Ett barn som ikke mottar den beskyttelsen det trenger, er ett barn for mye. Det er på ingen måte inflasjon i begrepsbruken. FNs barnekonvensjon forplikter Norge til å ivareta barnets beste, selv i en unntakssituasjon – slik pandemien er. Oppstår det konflikt mellom hva som er barnets beste og andre hensyn, er myndighetene forpliktet til å vektlegge barnets beste tyngst.

Beslutningstagere er forpliktet til å vurdere og vise at tiltakene som innføres, er minst inngripende overfor barn og unge. Det er statens menneskerettslige ansvar å sikre barns rett til skolegang, rett til medvirkning og den beskyttelsen og omsorgen de trenger.

Det er en forutsetning at sentrale tjenester fanger opp barn som har behov for beskyttelse, og at de får den hjelpen de trenger. Skolene har et ansvar for å ivareta sårbare grupper, og for å klare det må de holdes åpne. Om ikke barnekonvensjonen er god nok grunn til å holde skolene åpne, er det alarmerende!

Som FNs barneorganisasjon er det vårt mandat å sørge for at barns stemmer blir hørt. Den svært sammensatte gruppen vi kaller «de sårbare barna», har nemlig ikke samme mulighet til å ivareta seg selv, slik voksne har. Vi er deres stemme.

Kristin Oudmayer, direktør, Barns rettigheter og bærekraft, Unicef Norge


Realfagsstrategien: Ufortjent bruk av bassengmetaforer

I etterkant av evalueringen av Realfagsstrategien (Nasjonal strategi for realfag i barnehagen og grunnopplæringen) har debatten høy temperatur.

Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) kaller strategien et mageplask og sier at man heller trenger kunnskapsbaserte satsinger. Høyres Jan Tore Sanner mener strategien er kunnskapsbasert og at det tar tid å måle effekter.

Selv om det er fristende å ta en vanlig forskertilnærming og si at begge har gode poenger, så er det dessverre Brenna som er nærmest et mageplask denne gangen.

For det første: Satsingen var kunnskapsbasert. Forskning viser at å øke elevenes kunnskap i realfag har positive langsiktige effekter for både elevene selv og samfunnet som helhet.

Forskning viser også at læringen bør starte tidlig, lærerens fagkunnskap er viktig, og skoleledelsen må legge til rette for at lærerne kan gjøre en god jobb. Dette er de viktigste elementene i Realfagsstrategien.

For det andre: Selv om det ikke avdekkes målbare effekter på elevenes kunnskaper, betyr det ikke nødvendigvis at satsingen ikke har hatt effekt. Dette kan skyldes at strategien ikke har fungert, slik Brenna skråsikkert konkluderer. Men det kan også være at det tar tid før satsinger har effekt, slik Sanner påpeker.

En tredje mulighet er at den har effekt på noe det ikke er tilstrekkelig godt datagrunnlag til å evaluere. Det er begrenset informasjon om elevene i norsk skole. For eksempel er ikke den årlige elevundersøkelsen tilrettelagt slik at den kan brukes i evalueringer, og det er ikke nasjonale prøver i naturfag.

For det tredje: Satsingen ble innført på en måte som gjør den vanskelig å evaluere. Troverdige evalueringer krever noe grad av tilfeldighet i hvem som deltar i tiltaket, som kan oppnås ved for eksempel å gjennomføre et eksperiment eller rulle ut satsingen gradvis. Dette poengteres også av forskerne selv i rapporten.

Det er bekymringsfullt at evalueringen tyder på at elevene ikke har lært mer realfag. Men løsningen er neppe at kunnskapsministeren harselerer over manglende effekter i en rapport som ikke har muligheten til å bruke godt egnede evalueringsmetoder. Særlig når satsingen har involvert mange engasjerte skoleledere og lærere som har jobbet aktivt for å fremme realfagene.

Utdanningssektoren er avhengig av langsiktige satsinger som gir forutsigbarhet og som det kan bygges videre på, uavhengig av hvem som er minister.

Spørsmålet nå er hva kunnskapsministeren vil gjøre for å styrke elevenes realfagskunnskaper.

Astrid Marie Jorde Sandsør, forsker, Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU)

Torberg Falch, professor, Institutt for Samfunnsøkonomi, NTNU


Skyldige polakker?

Aftenposten skrev nylig om en ny, dyster uke med skyhøye smittetall og pekte på polakker som skyldige. Når man leser artikkelen, er det lett å konkludere med at det er polakker som er ansvarlige for den dårlige situasjonen på norske sykehus.

Avisen understreker at blant de 79 innlagte og mest uvaksinerte utlendingene den uken, er det 16 polakker. Det fokuseres på dem. Men det at fleste innlagte utlendinger er polakker, betyr ikke at polakker oftest krever innleggelse, men at de er den største minoriteten!

Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) er polakker på førsteplass med høyest prosentandel uvaksinerte, men de havner ikke på førsteplass når det gjelder antall innleggelser.

Artikkelen siterer fra FHIs ukerapport: «I tillegg var det seks pasienter fra Eritrea, fem fra Syria og fem fra Litauen.» Høyere prosentandel sykehusinnleggelser pr. 100.000 personer blant de ovennevnte nasjonaliteter gjelder to andre grupper.

Vennligst ikke gjør situasjonen verre ved å skille folk enda mer. Det som også er viktig, er å forholde seg på samme måte til alle minoritetsgrupper. Spesielt i et land hvor likestilling er såpass viktig.

Katarzyna Karp, Vennesla


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Skole
  3. Koronaviruset
  4. Strømpriser