Kort sagt, mandag 14. mars
Ullevål sykehus. Krigen i Ukraina. Her er dagens kortinnlegg.
Realiteter, ikke følelser, i sykehussakene
Administrerende direktør i Sykehuset Telemark Tom Helge Rønning skriver i Aftenposten 24. februar at «følelser for Ullevål sykehus bremser sykehusutviklingen».
Han er grundig informert av Helse sørøst. Det er realiteter bak det han betegner som «følelser». Sykehusplanene er meget dårlige. Det planlegges for mye på for lite areal. På Gaustad blir det omfattende bygging ved og dels inne i sykehus i drift i mange år. Sykehuset blir usammenhengende og ineffektivt.
«Målbilde»-planen for Gaustad og Aker gir ikke tilstrekkelig areal. Det er problemer med plassering av sykehusfunksjoner i OUS sitt forprosjekt. Det er ikke plass til utvidelser. Rønning skriver at få stemmer utenfor Ring 3 deltar i debatten. Det stemmer ikke. Se uttalelser i Plan- og bygningsetatens (PBE) reguleringssak fra høringen 12. april-30. juni i fjor for eksempel nummer 454 fra Sven Erik Gisvold. Se også dokumentene 495, 499, 543 og 555.
Nils Oddvar Skaga og Torsten Eken påviser i sin høringsuttalelse (s. 546) sterkt svekket katastrofeberedskap og at bare to mindre fagområder samles.
Rønning insinuerer at rekrutteringsutfordringene i distriktene ikke opptar fagmiljøene i Oslo universitetssykehus (OUS). De ser at planene gir dårligere kapasitet. Det går ut over andre deler av landet. De ser også at planene ikke gir flere fagfolk til distriktene.
Beregningene som skal vise at Ullevål som regionsykehus blir mye dyrere, er gjort med feilaktige dyre forutsetninger.
Norske pasienter fortjener IKKE «målbilde»-prosjektet. Helse sørøst har laget en dårlig sykehusplan. Det er vanskelig for politikere og folk flest å forstå.
Bente Odner, arkitekt MNAL
Randi Werner-Erichsen, cand.pharm., cand.mag.
Forestillingen om Putin som rasjonell aktør
Vi ville ikke se det, først i august 2008, da daværende statsminister Vladimir Putin, visstnok utålmodig over president Dmitrij Medvedevs nøling, sendte 40.000 mann inn i Georgia for å slukke det landets demokratiske reformpolitikk og orientering mot EU og Nato.
Det var innenriks- og utenrikspolitikk i naturlig forening. Og Nato hadde åpnet døren på gløtt for Georgia og Ukraina på toppmøtet i Bucuresti noen måneder før.
Vi ville ikke innse hva dette angrepet på en selvstendig stat sa om Kremls mangel på respekt for nasjonale grensers ukrenkelighet i dagens Europa.
Da var det enklere å bebreide Georgias president Mikhail Saakashvili, som til slutt hadde mistet fatningen etter utallige russiske provokasjoner og gikk til motangrep – på georgisk jord.
Overfor et så alvorlig angrep på etterkrigstidens fremforhandlede internasjonale system burde vi ha reagert med sanksjoner for å avskrekke Kreml fra nye eventyr. I stedet prøvde Vesten seg på en «reset» – et nytt forsøk – for på nytt å engasjere Russland i konstruktivt samarbeid.
Vi ville heller ikke se sannheten i øyene i 2014, da president Putin sendte sine soldater inn på Krim og i Donbas.
Kun halvhjertede sanksjoner og stor forståelse for Krims betydning for Russland.
Gjennom stadig oppbygging av en russisk militær angrepsstyrke ved Ukrainas grenser i 2021 og helt opp til 21. februar klynget vi oss til forestillingen om Putin som en rasjonell aktør. En som kunne engasjeres i normalt diplomati for å innfri Russlands legitime behov for sikkerhet.
Først om morgenen 24. februar falt skjell fra våre øyne.
Putin er vår tids Hitler. Vestens ettergivenhet har bare økt hans rovlyst. Til han nå ser ut til å ha bitt over mer enn han kan svelge, men med forferdelige konsekvenser for både Russland og Ukraina – i denne omgang.
Det er bittert å tenke på at en mer samlet og kraftfull reaksjon alt i 2008 kunne ha avskrekket ham fra å gå videre.
Jon Ramberg, Norges ambassadør til Georgia 2007-2010
