Jeg trodde jeg visste hva søvnmangel var. Jeg visste ingenting.
Da legene ga oss beskjeden, måtte jeg innse at følelsen «uthvilt» var et tilbakelagt kapittel.
Da jeg var 18 år, var jeg på russefest – altså en parkeringsplass full av rav dritings ungdom. Jeg sovnet i russebilen, en rødmalt Caravelle.
Dagen derpå gikk jeg rett på skolen.
Mens jeg satt på tredje timen og hørte læreren monotont beskrive unionsoppløsningen, tenkte jeg at det ikke kunne bli verre enn dette.
Da jeg var 22 år, reiste jeg til Kina på utveksling. Jeg landet på flyplassen klokken 07 om morgenen etter en søvnløs natt og ble tvunget rett ut på sightseeing med studiegruppen.
Mens jeg sto midt i storbyen Shanghai og tok selfie med en totalt fremmed familie, tenkte jeg at det i alle fall ikke kunne bli verre enn dette.
Da jeg var 24, fikk jeg min første sykepleierjobb på sykehus. Jeg hadde aldri jobbet natt før, og etter min første nattevaktshelg følte jeg meg ødelagt fra innsiden og ut.
Mens jeg satt og spiste lasagnerester til frokost en mandag klokken 16, tenkte jeg: Dette (!) er toppen av trøtthet. Verre kan det faktisk ikke bli.
Så ble jeg mamma. Da måtte jeg nok en gang møte det trøtte trynet mitt i døren og innse at jeg hadde tatt feil.
Akutt søvnmangel er bare en liten pusekatt sammenlignet med den forhistoriske sabeltigeren som er kronisk søvnmangel.
Og så, for to måneder siden, tok tre leger oss inn på et rom og fortalte at sønnen vår har en kronisk sykdom som krever oppfølging av oss foreldre stort sett hele døgnet.
Det var da jeg måtte innse at følelsen «uthvilt» var et tilbakelagt kapittel.
Jeg tenker ikke lenger at det ikke kan bli verre. Og det finnes tross alt også fordeler med ikke å sove.
Nå finner jeg glede i de små øyeblikkene. Som de få gangene jeg klarer å si en hel setning uten å bruke feil ord:
Man vet ikke hvor lite søvn man egentlig trenger, før man «papegøye kjøleskap».
Sjekk ut Hanne Sigbjørnsens Instagram og Twitter: @tegnehanne
