Vi har jobbet med helsetjenester for barn i fosterhjem og institusjoner i syv år. Vi foreslår en ny diagnose.

Konsekvensene kan bli at barn ikke får den hjelpen de trenger, fordi vi ikke snakker godt sammen, skriver innleggsforfatterne.

Diagnosen er denne: samarbeidsforstyrrelser mellom hjelpere.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenposten har avdekket rystende saker om barnevernsbarn som ingen klarer å hjelpe. Som vanlig peker barnevern og helsetjenester på den andres ansvar.

Mange evalueringer viser at vi ikke har tillit til hverandre, og at vi må samarbeide bedre. Paradoksalt nok mener alle tjenester at de selv er bedre på samarbeid enn de andre tjenestene.

Vi har jobbet med helsetjenester for barn i fosterhjem og institusjoner i syv år. Vi foreslår en ny diagnose: samarbeidsforstyrrelser mellom hjelpere.

Symptomer:

  • Lite innsikt i eget bidrag.
  • Vranglesing av andres intensjoner.
  • Ansvarsfraskrivelse.
  • Håpløshet.
  • Tilkortkommenhet.
  • Apati.

Konsekvensene kan bli at barn ikke får den hjelpen de trenger, fordi vi ikke snakker godt sammen. Dessuten blir vi syke selv.

Vi mener tilstanden bør behandles.

Godt samarbeid bør defineres

Til forskjell fra utredning og behandling av barn undersøkes sjelden samarbeidsforstyrrelser mellom hjelpere.

Vi bør definere hva som kjennetegner godt samarbeid, og lage en målbar plan.

Det hjelper ikke å være psykolog eller ha master i barnevern hvis ingen oppdager eller behandler samarbeidsforstyrrelser.

Vi setter for mange diagnoser på barn og for få på oss selv.

Kan unngå at barn blir kasteballer

Heldigvis finnes det behandling.

Henning Bangs doktorgrad om effektive team viser frem godt samarbeid. Et interessant funn er at et godt resultat ikke bare handler om sakens utfall. Like viktig er ønsket om å samarbeide igjen.

Familie og hjelpere rundt barn kan også defineres som et team. Vi bør sette felles retning og mål og snakke om relasjonelle utfordringer mellom oss. Vi bør grundig undersøke både dårlig og godt samarbeid så vi kan gjøre mer av det som fungerer bra.

Vår erfaring er at når selve samarbeidet settes under lupen, blir tjenestene bedre koordinert. Da blir hjelpen skreddersydd barna, uansett hvor hjelpen kommer fra.

Hvis vi behandler våre egne samarbeidsforstyrrelser, kan vi unngå at barn blir kasteballer.