Slik kan Norge komme ut av strutseposisjonen og inn i ledertrøya | Anita Krohn Traaseth

Vi må tydeligere forklare verden at vi er i omstilling — og hva det faktisk innebærer.

«Både klimaleder og oljegigant? Det norske paradokset» var overskriften på den prisbelønte utenrikskorrespondenten Somini Senguptas kronikk i The New York Times 17. juni 2017.

Sengupta stiller seg spørrende til om et av verdens største oljeeksporterende land også kan oppnå troverdighet som leder av grønne og bærekraftige løsninger. Er det overhodet mulig, når utslipp fra norsk oljeproduksjon utgjør cirka 500 millioner tonn i året, tilsvarende 10 ganger våre nasjonale utslipp?

Er det da nok å rydde hjemme, med små og store tiltak som for eksempel kun nysalg av elektriske biler i 2025, men fortsette å eksportere olje ute? Hvordan kan Norge rakrygget bli verdensleder for ren energi og gå i bresjen for FNs bærekraftsmål, og samtidig være en stor eksportør av Co₂?

Vi står ovenfor et betydelig etisk element i disse spørsmålene, som bør besvares bedre fremover. For det er ikke tvil om at dette er et janusansikt som oftere blir lagt merke til og kommentert, og som vil kreve tydeligere svar. Norge kan oppnå denne troverdigheten.

Her er tre forslag til hvordan vi kan ta et mye større ansvar i arbeidet med å forklare og endre narrativet rundt det paradokset vi står i.

1. Ut av strutseposisjonen – noen må svare

Å lytte mer til og respondere på tilbakemeldinger fra internasjonale stemmer og medier, som The New York Times, når de stiller rettmessige og viktige spørsmål rundt vår troverdighet. Vi må tydeligere forklare verden at Norge er i omstilling, og hva det faktisk innebærer. At det tar tid å omstille norsk økonomi der oljeinntektene representerer 13 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) og en tredjedel av eksportinntektene våre.

Vi vil måtte leve med sameksistens i flere år, som etablert oljegigant og foregangsland for nye, bærekraftige løsninger. Vi må by på større innsikt i hva denne sameksistensen representerer, og ikke minst vise frem hva mer vi kan tilby verden av nye, norske løsninger, produkter og tjenester.

Vi må bli bedre på å illustrere det konkrete potensialet som ligger i utviklingen av havrommet vårt, i en norsk, gryende helseindustri, i bioøkonomien, i ren energi, i utvikling av smarte byer og samfunn, i reiseliv og kreative vekstnæringer.

Det er disse områdene ukentlige kinesiske delegasjoner nå ser på over hele landet vårt. Men det bør ikke være tvil om at vi nå posisjonerer oss for fremtiden, og da må vi også innrømme at dette paradokset er krevende å stå i. Vi bør derfor slutte å nevne i enhver setning at «vi skal leve av oljen i mange, mange år til» uten at vi også forklarer hvorfor, hvor vi er på vei, og hva vi skal omstille oss til.

Å innta en defensiv «strutseposisjon» og håpe at disse troverdighetsspørsmålene fra andre land går over, er ikke bærekraftig.

2. Bruke Statoil som spydspiss for internasjonalt omdømme

Vi bør i større grad kapitalisere på Statoils internasjonale posisjon, og bruke selskapet som en tydeligere spydspiss når vi nå skal forsterke Norges omdømme som klimaleder.

Statoil er et konkret eksempel på hvordan vi skal snu et av verdens mest betydningsfulle oljeselskap, og Norges største selskap, til å innta posisjonen som leder av nye, innovative bærekraftige energiløsninger. Dette budskapet er det ikke bare opp til Statoil og oljenæringen å levere på.

Vi må være flere som viser frem hva sektoren og selskapet har levert, og hvilke prosjekter de jobber videre med for å posisjonere seg inn i fremtiden. For dette er vi stolte av.

Vis meg den inkubatoren i verden som kan måle seg med resultatene og verdiskapningen vi har hentet og henter fra Nordsjøen, verdens største statlige fond. Selv om vi i fremtiden ikke skal gjøre det på samme måte, fordi vi har ny kunnskap om hvordan ren energi kan skapes, er den gode nyheten at vi så vidt har begynt å utnytte potensialet i havet (både over og under).

Det bør være allmennkunnskap at Statoil allerede er en ledende innovatør på vindkraft til havs, og verdensledende på karbonfangst og -lagring. Statoils vindkraftprosjekter gir fornybar energi til 650.000 britiske familier, og dette er bare begynnelsen.

Det vi trenger nå er å videreføre og utvikle den ekspertisen, nettverkene, kunnskapen, og produktene som finnes i oljenæringen til nye vekstnæringer. Og vi kommer ikke utenom å tørre å si høyere her hjemme og ute: Oljen er ikke den fremtidige inntektskilden den har vært for kommende generasjoner nordmenn, ei heller energiløsningen for verden.

3. Næringslivspressen må dra på dannelsesreiser

Omstillingen av norsk økonomi krever at nasjonal næringslivspresse skriver mer om utviklingen som skjer både i underleverandørleddet i norsk oljenæring og hos oljebedriftene selv.

De må snakke om de innovative industrieventyrene i nye vekstnæringer som vokser seg frem over hele landet. Dra på dannelsesreise til Skogn, eller til bygda Hyen i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Steder ingen kunne tru at noen kunne skape noe som helst av internasjonalt vekstkaliber i det grønne skiftet.

De må skrive mer om hva bedriftene, både nye og etablerte i industri- og næringsliv, faktisk holder på med om dagen. For det er her vi finner de beste, mest slagkraftige eksemplene som vil vise hvor vi er på vei som nasjon, og som internasjonal presse vil vie oppmerksomhet.

Norge kan ta på seg ledertrøyen

På NHOs årskonferanse i januar i år ga statsministeren Innovasjon Norge oppdraget med å lage et internasjonalt utstillingsvindu for norske, bærekraftige løsninger sammen med næringslivet. Arbeidet er i full gang. På Innovasjonstalen i mai 2018 presenterer vi resultatene, og de norske bedriftene fra hele landet som har tatt på seg ansvaret og viser vei.

Vårt felles mål er å sørge for at etterlatt inntrykk både nasjonalt og internasjonalt er at Norge både kan ta på seg ledertrøyen og utvikle innovative, bærekraftige løsninger som vil redusere utslippene, samtidig som vi håndterer vår nasjonale oppgave med å omstille norsk økonomi fra oljeavhengighet.

Vi er ikke i tvil. Dette paradokset kan og vil Norge håndtere.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter