Kronikk: Skal vi fortsette med hodet i sanden? | Robert Mood
NATOs evne og vilje til å komme oss raskt til unnsetning er svekket, og vi har et nasjonalt forsvar som enkelt kan utmanøvreres hvis noen vil sette oss under press
Norge har på grunn av demografiske, geografiske og økonomiske realiteter siden 1945 vært avhengig av at andre ville komme oss til unnsetning etter at vi hadde forsvart oss selv noen uker, og samtidig sikret mottak av forsterkninger. Et ambisjonsnivå som ga oss en stor, reservebasert forsvarsstruktur med forutsetning om god varslingstid.
Illusjonen om varig fred
Ambisjonen og strukturen ble forlatt i årene etter 1994 da illusjonen om varig fred og stabilitet i Europa fikk fotfeste, og sikkerhet hjemme skulle skapes ved å løse problemer ute. Et nasjonalt ambisjonsnivå om å bidra til å forsvare NATOs territorium (herunder Norge) som del av NATO, overtok.
Med dette åpnet dørene seg på vidt gap for videre effektivisering og nedbygging.
Fullstendig prisgitt andre
Dermed står vi i dag med et forsvar som har marginalt volum og lav operativ evne, tross enkeltavdelinger med høy kvalitet. Vi er med andre ord fullstendig prisgitt at andre vil ta ansvar for vår sikkerhet hvis noe skjer.
Verden anno 2016 er imidlertid igjen i dynamisk endring. En kompleks sikkerhetspolitisk situasjon med både klassiske og nye aspekter trer stadig klarere frem. Når Stortinget skal behandle Regjeringens langtidsplan for Forsvaret, står våre folkevalgte derfor overfor flere betydningsfulle veivalg.
Realitetsorientering eller strutsepolitikk
Skal vi realitetsorientere oss eller fortsette med hodet i sanden?
En realitetsorientering ville innebære å innse at faren for krise, konflikt og krig som vil berøre oss er reell, at internasjonale institusjoners evne til å håndtere farene er redusert, at NATOs evne og vilje til å komme oss raskt til unnsetning er svekket, og at vi har et nasjonalt forsvar med så marginal operativ evne at det enkelt kan utmanøvreres hvis noen vil sette oss under press – for å nevne noe.
Rommet for hva som er for stort for Norge og for lite for NATO, er blitt betydelig større og sannsynligheten for uforutsette scenarier som involverer utradisjonelle virkemidler har økt.
Store kriser og krig som berører oss kan ikke utelukkes selv i et 1–10 års perspektiv. Regjeringens langtidsplan gir oss i teorien et forsvar som kanskje er i balanse om 10–20 år hvis kommende regjeringer følger opp finansieringen og Forsvaret selv lykkes med videre effektivisering.
Feil at vi ikke har råd
Skal vi fortsette å late som om vi ikke har råd? Regjeringen liker merkelig nok ikke sin egen støtte til NATOs mål om 2 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) til forsvar.
Norge har imidlertid brukt 3 prosent av BNP på forsvar i dårligere tider, en størrelse som i dag ville gjøre det mulig å etablere og vedlikeholde et forsvar som ville få de fleste til å tenke seg om to ganger. Det er altså rett og slett feil at vi ikke har råd til et relevant nasjonalt forsvar som kunne ta ansvar både ute og hjemme samtidig.
Politikere ser ikke sikkerhet for borgerne som deres viktigste ansvar og sidestiller sikkerhet og beredskap med alt annet. Militære ledere tilpasser sine faglige råd til det de vurderer som politisk mulig.
Militære intervensjoner skaper flere problemer enn det løser, det vet vi. Paradoksalt nok skaper også militær svakhet problemer, da det inviterer opportunisme og militært press som virkemiddel.
Styrke gjennom NATO, fasthet, forutsigbarhet og dialog – slik Norge i mange tiår har opptrådt ovenfor sin største nabo – er en god oppskrift med tidløs gyldighet langt ut over det naboskapet.
Et rikt land uten orden i eget hus
Norge i 2016 har gjort seg helt avhengig av at andre land vil ofre sine unge i krise og krig for oss.
Et rikt land som ikke holder orden i eget hus og trenger år for å rette opp fundamentale svakheter. Vi er også blant landene som satser på at de øvrige 27 NATO-land stiller opp her hos oss uten at vi holder oss med kapasitet til å stille opp for dem samtidig i tillegg. Denne innstilling deler vi for øvrig dessverre med mange av de øvrige små og mellomstore NATO-land.
Er det fornuftig å bli enda mer avhengig av andre? Et NATO som i økende grad fremstår som en politisk møteplass med begrenset militær relevans, et USA som vender blikket østover og er i ferd med å bli mindre forutsigbart, eller et Europa som i stadig mindre grad er i stand til å dra lasset. Alle med egne prioriteringer og interesser fremfor våre.
Logisk - og mindre logisk
Det er hevet over tvil at etterretninger, spesialstyrker og F-35 kampfly er relevante kapasiteter for NATO, USA – og Norge. Når NATO skal forsvare oss fra første dag blir det logisk å satse på kapasiteter som utfyller evnen til NATOs viktigste medlemsland.
Logikken i en avvikling av Kystjegerkommandoen og videre nedbygging av Heimevernet og Hæren er vanskeligere å se da disse blir viktige for å ta opp kampen, motta og legge til rette for de store forsterkningene som kan bli nødvendig i norsk geografi.
Hærstrukturen er ikke fremtidsrettet
Det er vel kjent at vi alltid må ta høyde for det uforutsette i planlegging og forberedelser. I denne sammenheng betyr det blant annet tilstedeværelse, ledelse og responsevne med militære innsatskapasiteter over hele landet, uavhengig av struktur for øvrig. Kapasiteter som har lokal forankring og bidrar til å bygge et solid fundament for sikkerhet og beredskap sammen med politi, sivilforsvar og frivillige.
Dette fordrer en særlig kritisk gjennomgang av konseptet for landmakt og tilhørende struktur. Vår tunge, mekaniserte hærstruktur, som med minimal sannsynlighet vil klare å være på rett sted til rett tid, er ikke svaret på fremtidens utfordringer.
Et moderne konsept i et fremtidsrettet landforsvar (heimevern og hær) vil kunne tilby langt høyere operativ evne pr. krone med stor relevans ute og hjemme.
Politikernes veivalg
Uten å dvele ved at fornektelse av klimautfordringer og stimulering av fremmedfrykt også kan få store sikkerhetsmessige konsekvenser, er det klart at våre folkevalgte står ovenfor alvorlige forsvarspolitiske veivalg:
Realitetsorientering og realisme eller ønsketenkning og illusjoner?
Enda mer avhengig av andre eller bedre sikkerhet og større handlefrihet, innledningsvis på egne ben?
Twitter: @MoodRobert
Mer om vårt fremtidige forsvar:
- Her finner du Aftenpostens grundige gjennomgang av Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret:
Slik vil Regjeringen ha fremtidens forsvar
- Mindre enn en tredel av forsvarsbudsjettet går til avdelingene som skal rykke ut noe skjer.
Det dokumenterte Aftenposten nylig. Les her om hvordan 49 milliarder kroner fordeles, i 2016.
- Tenker Norge feil og Finland riktig om sitt forsvar?
