Vi er blitt ufrivillige, passive krigsprofitører. Inntektene må deles.

Det som er vår enorme gevinst, er andres enorme tap.

Den som er rik, har en særlig plikt til å dele. Inntekter som skyldes flaks, bør lettere deles enn inntekter som skyldes prestasjon. Urimelig uflaks som rammer sårbare grupper, bør om mulig kompenseres. I dagens situasjon står Norge i fare for å bryte alle disse prinsippene.

Ekstragevinsten av høye oljepriser og spesielt av skyhøye gasspriser som vi mottar på grunn av Russlands krig mot Ukraina, er svimlende. Neste år vil nasjonalinntekten være 1500 milliarder kroner høyere enn i fjor, en økning på 35 prosent. Disse ekstrainntektene kom uventet. Vi har hatt økonomisk flaks, nok en gang.

Ekstraordinært stort behov for hjelp

Men det som er vår enorme gevinst, er andres enorme tap. Europa betaler mye, men også fattige land taper på høye energi- og matvarepriser. Flere presses ut i ekstrem fattigdom. På toppen av at vi var rike i utgangspunktet, er vi altså blitt ytterligere beriket av en flaks som for andre er en livstruende uflaks.

Det er derfor vanskelig å forstå – særlig for de som ser det utenfra – at vi nå vil gi en mindre andel av nasjonalinntekten som bistand: 0,75 prosent av BNI mot 1 prosent til vanlig.

Det er ekstra ille at dette skjer i en situasjon der behovene for hjelp til fattige land, inklusiv nødhjelp, er ekstraordinært store.

Ettervirkningene av pandemien er større i fattige enn i rike land. De aller fleste av de 90 millioner menneskene som havnet i ekstrem fattigdom under pandemien, er fortsatt ekstremt fattige.

Antall konflikter i verden øker, flere mennesker enn noen gang er drevet på flukt, og sammen med tørke og flom som følge av klimaendringene fører det til at flere sulter nå enn for få år siden.

Ifølge FN legger nesten 900 millioner mennesker seg sultne hver kveld, og trolig er halvparten av dem utsatt for en brutal usikkerhet når det gjelder tilgangen på mat. Deler av Afrika, Jemen og Afghanistan er spesielt hardt rammet. Samtidig gjør økte mat- og drivstoffpriser at hjelpen ikke når like langt som før.

De heldige må kompensere de uheldige

Når utenforstående begivenheter rammer noen hardt og urimelig, mens andre begunstiges like rått og urimelig, tilsier alle prinsipper for rettferdighet at de heldige må kompensere de uheldige. I stedet er vi blitt en slags ufrivillige og passive krigsprofitører.

Det er harde ord, men den gode nyheten er at det går an å gjøre noe med det. Vi kan innse at de høye ekstragevinstene på minst 1000 milliarder kroner som Norge mottar på grunn av krigen, moralsk sett ikke er våre penger. Den beste løsningen ville derfor vært at ekstrainntektene aldri ble tatt inn i Norge, men heller gikk direkte til et internasjonalt fond.

Noen av oss har sagt dette lenge. Nå ser det heldigvis ut til at det ikke bare er for døve ører. Støtten til ideen må imidlertid øke om den skal settes ut i livet.

Argumenterer med budsjettdisiplin

Med et eksternt fond kunne vi virkelig bidra til å avhjelpe noe av den nøden som vi indirekte tjener på. Vi kunne være et forbilde for andre land som også kan inviteres til å bidra til fondet. Når freden en gang kommer, kunne fondet også bli viktig i gjenoppbygningen av Ukraina.

Når vi i stedet har tatt de store midlene inn i oljefondet, gjelder handlingsregelen som har tjent oss godt. Da argumenteres det med budsjettdisiplin og behov for en stram økonomisk politikk. Det er argumenter som er helt rimelige i andre sammenhenger. Men det er ikke vanskelig å gi bort mer av inntekten uten at det kommer i konflikt med de hensynene som ligger bak disse argumentene.

Det er en smal sak å gi bort mer av inntekten uten at det overhodet påvirker prisstigningen her hjemme. I dagens situasjon kan vi også gi bort mye mer uten å komme i konflikt med handlingsregelen. Å øke bistanden til 1 prosent ville øke uttaket fra oljefondet marginalt, fra 2,5 til 2,6 prosent, langt under grensen på 3 prosent.

Kan ikke la feil hindre oss

Det viktigste er likevel at ekstragevinstene som vi har satt inn på oljefondet, ikke er legitime inntekter og derfor ikke burde blitt plassert der i det hele tatt. Vi har derved plassert midler i oljefondet som moralsk sett ikke er våre, og underlagt den rettferdige bruken av midlene regler som skulle regulere helt andre forhold.

Vi kan ikke la slike feil hindre oss i å opptre solidarisk for å lindre sult og lidelse.

Regjeringen varsler likevel at den går inn for å redusere andelen av BNI som går til bistand, for så i mer «normale tider [..] endre bistanden til 1 prosent» igjen, som statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sier.

Vi argumenterer for det motsatte. De ekstraordinære inntektene og de ekstraordinære behovene i verden innebærer at vi i år bør gi bort en høyere andel enn normalt. Når vi kommer til mer normale tider og behovene for blant annet nødhjelp ikke er like sterke, kan vi kanskje gå tilbake til 1 prosent.