Derfor virker Arbeiderpartiet maktesløst i møte med forskningskrisen

Arbeiderpartiets forskningspolitikk har røtter to tiår tilbake i tid, mener innleggsforfatteren. Bildet er tatt i 2012. Da var statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) utenriksminister, forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) olje- og energiminister og tidligere utdannings- og forskningsminister Trond Giske (Ap) næringsminister.

Arbeiderpartiet forsvant ut av debatten om forskning og høyere utdanning på begynnelsen av 2000-tallet. Og kom egentlig aldri tilbake.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I oktober 2001 gikk Trond Giske (Ap) av som utdannings- og forskningsminister. Siden har ikke Arbeiderpartiet hatt hånden på rattet i forsknings- og høyere utdanningspolitikken, og de har vist liten interesse for feltet.

Det er en viktig forklaring på hvor passive Arbeiderpartiet er i møte med de store problemene i Forskningsrådet. Forskningsrådet har kuttet nye utlysninger med 20 prosent, og stoppet en rekke utlysninger for 2023.

Arbeiderpartiet later til å være uten svar.

Krise innad og fraværende utad

På begynnelsen av 2000-tallet var Arbeiderpartiet i en indre krise.

Maktkampen mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg sugde alle krefter ut av partiet. Samtidig ble en av de aller største reformene innenfor forskning og høyere utdanning – kvalitetsreformen – innført.

Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister fra Høyre, fikk vedtatt en reform som endret høyere utdanning fra en eliteutdanning til en masseutdanning, men som også hadde en rekke kontroversielle nye tiltak.

På grunn av den indre krisen var Arbeiderpartiet i stor grad fraværende i denne formative perioden for moderne politikk for forskning og høyere utdanning.

Vanligvis har partiet en samlende og modererende effekt på venstresiden. Fraværet gjorde at venstresiden ble smalere og etter hvert mer sekterisk og tilbakeskuende.

Ikke nok med distriktspolitikk

Opposisjonen til enkeltelementene i Kvalitetsreformen ble etter hvert en generell motstand mot reformer. For Arbeiderpartiet betød det at det ikke ble del av en politikkutvikling. Og det har det egentlig ikke vært siden.

I den rødgrønne regjeringen (2005–2013) overlot Arbeiderpartiet ansvaret for forskning og høyere utdanning til SV. Regjeringsdannelsen i 2021 innebar at Arbeiderpartiet nok en gang overlot forskning og høyere utdanning til et annet parti, denne gangen Senterpartiet.

Det som er mest slående, er at Arbeiderpartiet ikke virker å ha noe synspunkt på krisen og dens løsning

Mangelen på politikkutvikling de to siste tiårene viste seg da regjeringsplattformen skulle utformes. Det som er spesielt med Hurdalsplattformen, er at alle punktene om høyere utdanning og omtrent halvparten av punktene om forskning handler om distriktspolitikk.

Det å ha en politikk for høyere utdanning i hele landet er en viktig del av lik rett til utdanning. Å skape gode forskningsmiljøer også i distriktene er viktig for å kunne utvikle hele landet. Men det kan ikke være bare distriktspolitikk. Arbeiderpartiet kan ikke være bekjent av en så begrenset kunnskapspolitikk.

Et maktesløst parti

De første 20 årene av 2000-tallet har vært preget av en vedvarende og kraftig vekst til både forskning og høyere utdanning. I 2022 står norsk forskning og høyere utdanning for første gang på flere tiår overfor ekte problemer:

  • Utsatte utbetalinger.
  • Kraftig reduksjon i utlyste prosjekter fra Forskningsrådet.
  • Kraftige reduksjoner i nye universitetsbygg.

Dette utgjør en betydelig utfordring i årene som kommer. Årsakene til kuttene og håndteringen av dem debatteres kraftig. Men det som er mest slående, er at Arbeiderpartiet ikke virker å ha noe synspunkt på krisen og dens løsning.

Det virker som mangelen på politikkutvikling gjennom 20 år har innhentet partiet og gjør det maktesløs i møte med en komplisert krise for forskning og høyere utdanning.

Kunnskapspolitikken trenger Ap

Politikken for forskning og høyere utdanning har hatt lav prestisje og lite engasjement fra ledelsen i mange partier, blant dem Arbeiderpartiet. I dag kan ikke lenger et parti som har ambisjoner om å være statsbærende, ignorere dette politikkfeltet.

Forskning, høyere utdanning, innovasjon og kompetanse er nøkkelfaktorer for et lands utvikling og evne til å møte utfordringer. Skal Arbeiderpartiet evne å føre en fremtidsrettet politikk, må partiet ta betydelige grep.

Arbeiderpartiet er unikt posisjonert til å kombinere interessene til fagarbeidere og langtidsutdannede og kan spille en nøkkelrolle i å bringe tradisjonell industri gjennom det grønn skiftet. Arbeiderpartiet trenger en sterkere kunnskapspolitikk, men kunnskapspolitikken trenger også Arbeiderpartiet.