Talent kan ikke oppdages tidlig. Det som egentlig identifiseres i ung alder, er modningen.

Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett.

Det er umulig å se konturene av hvem som blir best i fotball, før utøveren når slutten av tenårene. Men selv om spillere på U17-landslag statistisk kan ha mindre sannsynlighet for å bli eliteutøvere, har Norges Fotballforbund (NFF) etablert landslag for 14-åringer. Og til tross for at bare ett av 15.000 norske barn ender opp som toppidrettsutøvere, fortsetter fotballklubbene å selektere spillere i stadig yngre alder.

Større frafall

I flere tiår har forskerne forsøkt å forutse hvem som kommer til å bli best i idrett, uten å finne noen fasit. Det de derimot har klart å identifisere, er at selektering og spesialisering i ung alder fører til økt mistrivsel, høyere skadefrekvens, mer utbrenthet og større frafall.

I dag flagger fotballklubber en breddeprofil, men få etterlever den. Det er foruroligende at NFF, klubbene og ansatte ledere i ungdomsavdelingene fortsatt styrer etter disse selekteringsmetodene.

Denne fremgangsmåten, som ofte baserer seg på egne erfaringer og anekdotiske bevis, øker forekomsten av alvorlige fysiske skader.

Konsekvensen av ikke å bli satset på i ung alder er dessuten betydelig undervurdert. Flere studier viser at ekskluderte idrettsungdommer rapporterer om tap av identitet, dårlig selvfølelse og depresjon.

Sorteres bort

Barn og unge modnes ulikt. Nasjonale statistikker viser at opptil 80 prosent av selekterte spillere i klubb-, krets- og landslag er født tidlig på året. Hvor skal grensen mellom seleksjon og eksklusjon trekkes?

I en kronikk i Aftenposten 12. desember 2021 påpeker forskere at idrettens barnestjerner sjelden blir best: «Puberteten er en fase i livet som egner seg dårlig for talentutviklingsprosjekter.» Konsekvensene er langt mer alvorlige enn at barnestjernene ikke lykkes.

Idrettsmodellen som får stadig større fotfeste i Norge, har også særlig negative konsekvenser for jenter i pubertet. Av dem som tas opp i toppidrettsakademiene, vil ikke mer enn 0,3 prosent lykkes. Og de som forlater idretten etter skader eller simpelthen sorteres bort, har økt risiko for å pådra seg utfordringer med psykisk helse, kroppsbilde og identitet.

«Muligheter for dem som vil mer»

Siden 2010 har Ungdata samlet tall fra 665.000 ungdommer i Norge. Unge som driver med idrett, oppgir særlig to grunner til at de slutter. For det første tidspress og økte krav til deltagelse og for det andre at det ikke er gøy lenger.

Det er solid vitenskapelig belegg for følgende:

• I puberteten er det inntil seks års forskjell i biologisk alder, fysisk og mentalt. En 12-åring kan være alt fra 9 til 15 år i modning.
• Talent kan ikke oppdages tidlig. Det som egentlig identifiseres i ung alder, er modningen.
• Tidlig spesialisering reduserer sjansene for å bli toppidrettsutøver.

Talentsatsingsprogrammene skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett. Derfor bør vi stoppe neste gang vi hører noen snakke om «muligheter for dem som vil mer».

Tiden er overmoden for en diskusjon om hvilke krav til kompetanse innen helse- og idrettsvitenskap man bør stille til personer med verv innen barne- og ungdomsidretten. Personlig erfaring fra egen fotballkarriere eller næringslivet er ikke nok. Det får altfor store konsekvenser, ikke bare for den enkelte og idretten, men også for samfunnet. Tenk på det før du la barnet ditt delta i et nytt talentsatsingsprogram.