Det er mange gode grunner til å ha juryordning i MGP
Hylekoret etter MGP begynner å bli norsk tradisjon.
Det begynner å bli en norsk tradisjon. Ikke før har de siste tonene av eurovisjonsfanfaren lagt seg, så begynner hylekoret: Juryene må vekk fra Eurovision Song Contest (ESC)!
Sist vi opplevde en tilsvarende kakofoni, var i 2019. Da hadde fagjuryene – i motsetning til «folket» – tillatt seg den uhørte frekkhet ikke å stemme Norge til topps. Protestene antok selvparodiske former da Per Sundnes, et sentralt medlem av NRKs ESC-miljø som tidligere mer enn gjerne hadde villet tjenestegjøre som norsk fagdommer, kalte jurysystemet «en katastrofe».
Politikere som raser
Nytt av året er at politikerne nå engasjerer seg, formodentlig av mangel på mer presserende saker å ta tak i. Visst har vi utfordringer som galopperende inflasjon, skyhøye strømpriser, sterk økning i antall konkurser, krig i Europa og en klimakrise som får stadig mer voldsomme utslag. Men nå er det Grand Prix, må vite.
I VG «raser» Venstres Sveinung Rotevatn, som var til stede i Liverpool, over resultatet. Han kaller det «en skandale», forteller om «opprørsstemning i salen» og reagerer sterkt på at «Sverige ble utropt som vinner, til tross for at Finland fikk klart flest stemmer fra folket. Jurystemmene ble avgjørende».
Nei, Rotevatn. Det var kombinasjonen av jury- og seerstemmer som avgjorde. Sverige fikk 340 jurystemmer og 243 seerstemmer. Finland fikk 376 seerstemmer og 150 jurystemmer. Det er altså feil når det påstås at en sang «som folk ikke hadde stemt på», vant. Sveriges annenplass hos folket var klar og ubestridt.
Den, sammen med en soleklar seier hos juryene, ble utslagsgivende.
Nabopoeng
Jeg skjønner at Finlands bidrag var lett å like når man satt i rølpemodus på tribunen, etter alle solemerker med fri flyt av minst fire friheter. Men formålet med ESC er «å fremme produksjonen av populærmelodier av høy kvalitet». Det er derfor ikke uten grunn at Den europeiske kringkastingsunionen har holdt fast ved prinsippet om at bedømmelsen skal skje via TV-skjermen.
Jeg skjønner at Finlands bidrag var lett å like når man satt i rølpemodus på tribunen
Denne (så vidt jeg kan registrere) ganske særnorske misnøyen med avstemningssystemet i ESC minner mye om protestene på 00-tallet. Da var Vest-Europa i harnisk over taktisk avstemning, nabopoeng, migrantstemmer, spekulativt effektmakeri og østeuropeiske land som på mystisk vis syntes å hjelpe hverandre til seier år etter år. Og den gang var det bare seerne som bestemte.
Det var nettopp for å tøyle disse utslagene og å få inn en kvalitativ parallellvurdering at EBU i 2009 innførte ordningen med 50 prosent fagjury og 50 prosent seeravstemning.
Systemet har sine åpenbare svakheter, med altfor få jurymedlemmer og et opplegg så innfløkt at enkelte jurymedlemmer har stemt motsatt av intensjonen.
Men kvalitets- og omdømmemessig har ESC tjent stort på det.
Det var skandalen sin, det!
Det er mange grunner til å ha juryer i tillegg til seeravstemning i ESC, og alle er gode.
I år fikk man eksempelvis stoppet den evinnelige utvekslingen av tolvere mellom Hellas og Kypros.
Man fikk også redusert effekten av migrantstemmer, som blant annet sørget for hele 189 seerpoeng til Ukrainas bidrag, et av finalens desidert svakeste.
Og den verste rølpen ble plassert der den hørte hjemme.
Men det mest spektakulære eksempelet er utvilsomt at juryen fikk korrigert den åpenbart taktiske avstemningen finnene sto for, da de som eneste «folk» ikke ga et eneste poeng til Sverige. Det var skandalen sin, det!
Og den ville vært komplett hvis ikke den finske fagjuryen hadde intervenert og gitt Sveriges bidrag 12 poeng som fortjent.
