Debatt

Gisle Kverndokk, hvem er det? | Synne Skouen

  • Synne Skouen, komponist

Gisle Kverndokk – fotografert i Den Norske Opera – i 2008. Foto: Knut Svare / Marianne Lystrup

Hva skal til for å komme på den kulturjournalistiske agendaen?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gisle Kverndokk – fotografert i Den Norske Opera – i 2008. Foto: Knut Snare

Synne Skouen Foto: Marianne Lystrup

I forrige uke hadde en norsk komponist urpremière på en opera i New York.

Samme komponist hadde sist høst première på musikalversjonen av operaen «Jorden rundt på 80 dager», i Østerrike. Den ble en suksess, og står på repertoaret der helt frem til sommeren.
Jeg snakker om komponisten Gisle Kverndokk. Ikke hørt om ham, sier du?

Ikke sexy

Kanskje tenker du at dét er litt rart. Tuller jeg kanskje? For ja, det er nokså rart at ikke norske medier er opptatt av norsk suksess i utlandet, selv om opera ikke egentlig er sport. Eller pop.

Hvordan rimer dette med kulturelitens såkalte dominans – som det er så viktig å protestere mot, nå igjen? I dette landet, som når sant skal sies (og det har også sine gode sider) aldri har hatt noen sans for eliter?

Kverndokk er et interessant kort å dra fordi han synliggjør hvor smalt populærfeltet, og dermed kulturjournalistikk er blitt.

Og ikke selger han klær

For han er ingen typisk plingplong-komponist som hver dag forvises til skyggenes dal – selv om noen av dem har betydelig, ikke-omtalt suksess i utlandet (Ørjan Matre, Maja Ratkje, Rolf Wallin, Ragnhild Berstad). Han er tvert imot en kunstner som, i likhet med en annen suksessrik norsk komponist i utlandet – Ståle Kleiberg – ofte lager musikk som publikum faktisk gjerne vil ha.

Men den er ikke sexy. Den egner seg ikke til å selge klesmote i kjølvannet av en Nobel-konsert (Kygo). Den promoteres ikke av agenter, den vekker ikke desken i en gjennomsnittlig norsk avis. Den tilhører kort og godt ikke populæreliten.

Mange er i samme båt

Ikke på noe tidspunkt i de årene jeg har vært aktiv i norsk musikkliv, og det vil si siden syttitallet i forrige årtusen, har kunstmusikken stått så lavt i kurs i offentligheten som nå. Og det til tross for at kvaliteten og mangfoldet aldri har vært større.

Det er ett lyspunkt: I det klassiske musikklivet har selv de større institusjonene begynt å alliere seg med nålevende komponister – i erkjennelsen av at feltet må samle seg og sitte urolig i båten for å overleve som vesentlig møteplass. For heller ikke Grieg og Mahler står høyt i kurs i klikkmarkedet.

Og solidariteten går saktens også lenger: Blant alle kategorier som i år ble utelatt fra Spellemann-TV-show, finnes det en gjensidig anerkjennelse og respekt som man ikke skal kimse av.

Oppgittheten brer seg

Men til forskjell fra syttitallets kunstneraksjonistiske sisu har oppgittheten fått bre om seg mer enn godt er.

Det skyldes selvsagt nåværende regjering og kulturministers markedsrettede fokus som bare forsterker den allerede dominerende trend.

Men det skyldes også en rødgrønn reformiver som gikk parallelt med kulturløftene og som, på musikksiden, la viktige hjørnesteiner som Rikskonsertene og musikkinformasjonssentret Mic i grus.

Jeg leter som regel forgjeves i Mic-oppfølgeren, eksportkontoret Music Norways portefølje, etter det kunstmusikalske. Finner jeg noe nå, om Gisle Kverndokks New York- première?
Hva tror du?

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Musikk
  2. Klassisk musikk
  3. Kulturkanon
  4. Kulturdebatt
  5. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    8 klassiske konserter å få med seg til våren

  2. KULTUR

    Synne Skouen elsker Oslo City. Og det er ikke fordi hun er så glad i å shoppe.

  3. BYLIV

    Ti tips for hva du kan gjøre i Oslo denne langhelgen

  4. DEBATT

    Kan vi fremdeles respektere overgripernes kunst?

  5. KULTUR

    Operasjefens tidligere jobb: Strålende kritikker og suksess, men også «seriøse trivselsproblemer» og kraftig kritikk i hemmelige brev

  6. KULTUR

    Minneord til Alfred Janson: Komponisten som pekte nese til åndssnobberiet