Debatt

Hvem har ansvaret for palestinerne? | Kirsti Sletten

Ansvaret skyves over på en tredjepart som ikke er i stand til å tilby dem en verdig fremtid.

Palestinske kvinner fra en flyktningleir i Libanon roper slagord under en demonstrasjon i januar mot den amerikanske fredsplanen Deal of the Century. Hussein Malla/AP/NTB scanpix

  • Kirsti Sletten
    Bachelorstudent, Universitetet i Oslo

Jeg er oppgitt. Mens verden er opptatt av covid-19, setter Israels statsminister Benjamin Netanyahu i gang prosessen med å annektere store deler av Vestbredden – med USAs støtte.

I internasjonal politikk er det gjerne ikke rettferdighet, men de sterkestes rett, som gjelder. Denne annekteringen er nok et bevis: Israel med USAs støtte gjør som de vil og går imot FNs klare oppfatning om at annektering vil være brudd på folkeretten.

Kirsti Sletten er student ved Universitetet i Oslo og skriver bacheloroppgave om Libanons evne til å ta vare på palestinernes rettigheter.

Tankene mine går til de palestinske flyktningene som i 70 år har ventet på og kjempet for å få komme tilbake til sitt hjemland. Den drømmen er fjernere enn noensinne. Hva slags fremtid venter dem?

Lettvint ansvarsfraskrivelse

Annekteringen ses på som et ledd i å iverksette «fredsplanen» Peace to Prosperity, eller Deal of the Century, som den også blir kalt – i realiteten en avtale mellom USA og Israel der Palestina ble utelatt fra forhandlingene.

Her nevner Trump-administrasjonen at arabiske naboland har et «moralsk ansvar» for på permanent basis å huse sine palestinske flyktninger.

At en stormakt på andre siden av Middelhavet og Atlanteren påstår dette, er ikke bare en lettvint ansvarsfraskrivelse, men vitner om historieløshet og en grov underdrivelse av regionens kompleksitet.

Flere av nabolandene kommer ikke til å tilby en fremtid som palestinerne fortjener. Syria er ett eksempel. Landet vil i mange år fremover preges av sin traumatiske borgerkrig.

For å illustrere nærmere hvor lite realistisk det er med en verdig fremtid for palestinerne i arabiske naboland, vil jeg imidlertid rette fokus mot de litt under 200.000 palestinerne i Libanon.

Les også

Vi er alvorlig bekymret over USAs plan for konflikten mellom Israel og Palestina | 46 tidligere europeiske ledere

Håpløs situasjon i Libanon

Et lappeteppe av religiøse grupperinger og et komplisert kollektivt minne etter krigen i 1975–90 har gjort Libanon særdeles lite villig til å anerkjenne palestinerne «sine» som stort mer enn en gjennomsnittlig utlending – uten rett til å eie eiendom og med svært begrenset tilgang til både arbeidsmarked og landets lite utviklede velferdssystem.

Siden i fjor høst har Libanon dessuten vært inne i en politisk og økonomisk krise.

Libanon kan betegnes som selve kjernen av de løst definerte «nærområdene» noen mener det er best å hjelpe flyktninger i.

Men bør ikke et slikt område kunne gi menneskene en fremtid? Da jeg tilbrakte fire måneder i Beirut i høst, var inntrykket av situasjonen lutfattige mennesker tvunget til tigging. Utenfor matbutikken, på fortauene, langs bilveiene.

Lei av alle flyktningene

Det regnes med at opp mot en million av Libanons befolkning på mellom fem og seks millioner, er flyktninger. Jeg snakket med noen libanesere, og inntrykket var at de er litt lei av alle flyktningene.

Det var så mange av dem, de hadde vært der så lenge, de var så annerledes.

Argumentene deres var nesten identiske med argumentene til innvandringskritikerne i Norge.

Jeg overrasket meg selv da jeg lot være å argumentere imot. Hva skulle jeg si? Når Norge tar imot noen tusen flyktninger hvert år og debatterer antallet, kan jeg da si til en libaneser at de skal slutte å klage og er forpliktet til å forsørge en million?

Kan jeg si at de har et større ansvar enn Norge, kun fordi de befinner seg i det geografiske nærområdet?

Les også

Palestinerne sier nei til Trumps fredsplan. Slik blir straffen.

Ansvaret skyves til tredjepart

Bytt ut Norge med USA, og det later til at Deal of the Century gjør nettopp det: Ansvaret skyves over på en tredjepart som ikke er i stand til å tilby palestinerne en verdig fremtid, som attpåtil har forbud i grunnloven mot at en palestiner kan få libanesisk statsborgerskap.

Løsningen for en (svært komprimert og i praksis kontrollert av Israel) palestinsk stat presenteres i Deal of the Century med potensiell innreisenekt for palestinere bosatt i Libanon og Syria.

Palestinerne i Libanon kan altså ende opp med å bli de facto statsløse: Hva er verdien av et statsborgerskap i et ikke-selvstendig land du har null tilgang til?

Hvorfor avvente situasjonen?

Jeg skulle ønske at verdenssamfunnet ikke tillot enda et slikt brudd på folkeretten og menneskerettighetene, men det skjer i skrivende stund, og det skjer nesten uten motstand.

NRK skriver at Deal of the Century har møtt kraftige internasjonale protester, men de kraftige internasjonale sanksjonene virker likevel å være ikke-eksisterende.

Jeg noterer meg at politikere som Anniken Huitfeldt (Ap) og Geir S. Toskedal (KrF) til NRK har uttrykt misnøye med situasjonen. Jeg stiller meg likevel undrende til sistnevntes ønske om å avvente situasjonen.

Jeg ber om at saken får en mer akutt politisk oppmerksomhet her hjemme, selv under koronakrisen. Det bør da ikke være så vanskelig for Norge som stat å fordømme handlingene til Netanyahu i sterkere ordelag?

Kan vi innføre økonomiske sanksjoner? Kan vi initiere et felles europeisk ansvar? Kan Europa presse USA? Vi har avventet lenge nok nå.

Les også

Dette kunne blitt Palestinas kornkammer. Nå kan nesten alt bli israelsk land.

Lettvint løsning

USA er en viktig alliert og støttespiller for Norge og Europa generelt. Men når Trump påpeker arabiske nabolands moralske ansvar for palestinske flyktningers fremtid, påstår jeg at dette moralske ansvaret i realiteten ligger hos USA selv og Europa.

Vi klappet oss selv på skulderen da vi bøtet på Europas egen antisemittisme ved å opprette Israel utenfor Europas grenser.

Det var en lettvint løsning som frigjorde oss fra å ta et nærmere oppgjør med våre fordommer. Vi slapp å endre vårt handlingsmønster til å bli mer inkluderende overfor en minoritet.

Vi flyttet ansvaret for å inkludere over på en tredjepart i Midtøsten. De palestinske flyktningenes situasjon er et direkte resultat av denne handlingen, og igjen lukker vi øynene og sender ansvaret videre.

Om vi ikke forsøker hardere å stoppe Israels handlinger, er det minste vi kan gjøre å ta ansvar for de menneskene som lider under dem.

Det er kanskje den sterkestes rett som gjelder i internasjonal politikk, men flyktningene forsvinner ikke, og vi har alle blod på hendene – selv om vi ikke ser det når øynene våre er lukket.

  1. Les også

    USA vil anerkjenne israelsk annektering av Vestbredden

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Libanon
  2. Israel
  3. USA
  4. Internasjonal politikk
  5. Benjamin Netanyahu
  6. Midtøsten
  7. Debatt

Relevante artikler

  1. VERDEN

    De vil erobre palestinernes land, vann og penger. To x-faktorer kan gjøre det mulig.

  2. VERDEN

    Palestinerne åpner for demilitarisert stat

  3. VERDEN

    Palestinas president erklærer slutt på avtaler med Israel og USA

  4. KRONIKK

    Hva skal verden gjøre med Israels anneksjon på Vestbredden?

  5. VERDEN

    Trump nøler med å gi Israel grønt lys for omstridt plan om annektering av Vestbredden

  6. KOMMENTAR

    Netanyahu og Trump er i ferd med å skape en palestinsk tragedie