Kommentarfelt-motstand er uansvarlig, selvmotsigende og risikabelt snobberi | Kristian Bjørkdahl

  • Kristian Bjørkdahl
    Kristian Bjørkdahl
Hvis man vil ha bukt med spredningen av vrangforestillinger og konspirasjonsteorier, må jo noe stå imot og tilbakevise dem, mener Kristian Bjørkdahl.

Er du forsker, er sannsynligheten stor for at du på et tidspunkt har fått rådet: «Hold deg for all del unna kommentarfeltene».

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Deltagelse i kommentarfelt bidrar til en opplyst samtale – og det er en del av mandatet til både forskere, journalister og, til dels, politikere.
Forskere gjør i dag svært lite for å motarbeide vrangforestillinger og konspirasjonsteorier i kommentarfelt og sosiale medier. Faktisk er det enda verre enn som så.

Er du forsker, er sannsynligheten stor for at du på et tidspunkt har fått rådet: «Hold deg for all del unna kommentarfeltene».

Mange forskere ser ut til å føle en viss avsmak ved tanken på å skulle delta i kommentarfelt. «Det er nytteløst», sier vi gjerne. «Det tar sånn tid.» «De er gærne, dem man møter der.» «Jeg mistenker at de er arbeidsledige, de fleste av dem, så de kan jo holde på hele dagen.» (For ordens skyld: Jeg har hørt alle disse påstandene fra forskerkolleger).

Kristian Bjørkdahl er postdoktor ved Senter for utvikling og miljø, UiO.

Uansvarlig og selvmotsigende

Jeg mener denne holdningen er både uansvarlig og selvmotsigende.

Den er uansvarlig fordi det å delta i slike samtaler også må regnes som forskningskommunikasjon. Mer generelt bør vi forstå det å delta i kommentarfelt og sosiale medier som bidrag til en opplyst samtale – og det er del av mandatet til både forskere, journalister og, til dels, politikere. Om vi vender oss bort fra disse rommene, tar vi ikke vårt demokratiske ansvar på alvor.

Holdningen er dessuten selvmotsigende, for hvis man vil ha bukt med spredningen av vrangforestillinger og konspirasjonsteorier, må jo noe stå imot og tilbakevise dem. Og hvis ikke vi skal gjøre det, hvem skal da gjøre det?

Les også

Petter Bae Brantzæg: Facebook lever av å trigge deg. Og når ting går for fort, blir vi dummere og mer impulsive

Farlig snobberi

Motstanden mot å delta i slike rom – samtidig som man mer enn gjerne skriver essays for sine fag- og meningsfeller i Morgenbladet – er en form for snobberi som vi vil komme til å få i fleisen.

En slik motstand er det samme som å sette seg til rette i kokongen og låse seg inn på toppen av elfenbenstårnet. Det hjelper hverken oss eller den offentlige samtalen.

Det er derfor jeg mener vi – vi som mener vi vet bedre – må begynne å yte mer, ta på oss en større del av ansvaret.

Jeg har et konkret forslag. Det er at vi etablerer en forskningskommunikativ norm som sier at forskning jevnlig skal kommuniseres i alle kanaler, også dem vi frem til nå har skydd som pesten.

Les også

Debattredaktør Erik Tornes: Men kommentarfeltet var ikke dødt

Mer kommentarfeltarbeid

Alle som synes dette forslaget har noe for seg, kan finne inspirasjon hos sosialantropologen Thorgeir Kolshus, som gjennom et uformelt «kommentarfeltarbeid» for noen år siden ble klokere både på seg selv og sin stand, samt på dem som «holder på hele dagen» i kommentarfeltene.

Ikke minst brukte han anledningen til å reflektere klokt over hvordan privilegerte menn som ham selv skiller seg fra de «mindre privilegerte menn» han typisk møtte i kommentarfeltene.

Vi bør bruke Thorgeir Kolshus (bildet) som et forbilde og gjøre kommentarfeltarbeid til en del av vår faste forskningskommunikative praksis, mener Kristian Bjørkdahl.

Jeg mener altså at vi bør se Kolshus’ bidrag som forbilledlig, i helt bokstavelig forstand. Vi bør bruke ham som et forbilde, og gjøre kommentarfeltarbeid til en del av vår faste forskningskommunikative praksis. For det er ikke noen annen måte å bekjempe vrangforestillinger og konspirasjonsteorier på enn å, vel, bekjempe dem.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter