Politikerne må sette nye krav til kunstkomiteer | Vebjørn Sand

  • Vebjørn Sand
Vi som jobber innenfor det klassisk-figurative billedspråket, får ikke ta del i overføringene fra staten inn til kunstlivet, mener Vebjørn Sand.

Bare slik kan fordelingen av statens penger til kunstfeltet bli rettferdig.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kunstkritiker og redaktør i Billedkunst, Kjetil Røed, påstår at det figurative uttrykket nå slipper mer til i det offentlige kunstlivet. Det er misvisende.

På 70-tallet ble modernismen offisiell statskunst i Norge. Vi som tror på et kunstnerisk formspråk som eksisterer før modernismens gjennombrudd, må nå som før pent stå utenfor det offentlig styrte kunstlivet.

Begrepsforvirring

Begrepet figurativ kunst er like vidt og utydelig som Røeds svarinnlegg. Jeg snakker om den klassisk-figurative kunsten, den som tar utgangspunkt i den klassisk-figurative håndverkstradisjonen fra antikken og nådde sitt høydepunkt i renessansen og barokken.

Et høyt faglig nivå innenfor denne disiplinen krever en utdannelse som er like lang som en hjernekirurgs. Utdannelse innen klassisk maleri kan på mange måter sammenlignes med utdannelse innen klassisk musikk, med evig terping på teknikk og ferdighet.

Det finnes mange kunstnere som er figurative og har gjenkjennelig figurasjon innen maleriet også etter modernismens gjennombrudd, som for eksempel Matisse eller Picasso. Men jeg snakker ikke om det figurative i en så utvidet forstand av begrepet, jeg snakker om det klassisk-figurative billedspråket.

Vi som jobber innenfor denne disiplinen, får ikke ta del i overføringene fra staten inn til kunstlivet.

Snakker ned engasjement

Det er ufint av Røed å snakke ned mitt engasjement for kunstpolitikk som om dette er noe jeg gjør for å få oppmerksomhet, og han påstår videre at jeg er «konspiratorisk». Betegner han rene fakta som forvrengninger av virkeligheten?

Det er også fullstendig feil at jeg misliker modernismen. Jeg har ved siden av min klassiske utdannelse også utdannelse innenfor det modernistiske feltet, og bruker mye av arven også fra det abstrakte maleri i min kunst. Jeg arbeider også med installasjoner i utlandet og her hjemme.

Det kan nærmest virke som om Røed bruker hersketeknikk når han skriver at jeg påtar meg en offerrolle og dyrker utenforskap.

Ønsker lik linje

Jeg og mine klassiske kolleger ønsker å få offentlige utsmykningsoppdrag, og på lik linje med andre kunstnere få ta del i alle de fordeler overføringer fra staten gir.

Hvor mange professorer er det i klassisk figurativt maleri på kunstakademiet?

Hvor mange innkjøp finnes det av klassisk figurative malere til det offentlige rom?

Hvor mange klassisk figurative kunstnere er representert i de offentlige samlingene?

Hvor mange klassisk figurative kunstnere har fått stipender, garantiinntekter, eller annen støtte?

Svaret er: 0

(Bortsett fra Odd Nerdrums maleri Trygd, som ble innkjøpt til Nasjonalmuseets samling i 1973).

Rettferdig fordeling

Røeds relativiseringer og forsøk på å tåkelegge må møtes med fakta og tall. Dette er et språk politikerne forstår, og det er nettopp politikerne som nå må sette nye krav til at kunstkomiteer og kunstsakkyndige innehar tverrfaglig kompetanse. Bare slik kan fordelingen av statens penger til kunstfeltet bli rettferdig.

For å få til dette kan ikke definisjonsmakten for hva som er «riktig» kunst bare ligge hos én gruppe kunstnere. Resultatet av dette blir at portvokterne fortsatt vil sluse penger inn til seg selv.