Debatt

Debatten om 22. juli-minnesmerket: Unnvikelse i kunsten er ikke likegyldighet | Jørgen Lund

  • Jørgen Lund, førsteamanuensis i kunsthistorie, NTNU

Regjeringens kansellering av Jonas Dahlbergs minnested etter 22. juli skaper stor debatt. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix

Hvor ble det etter 22. juli av sansen for forskjellen mellom kunst og redskap, mellom kunst og «tiltak» mot sorg og for gode verdier?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kunst hverken bør eller kan «stirre ondskapen i hvitøyet», som Arne Johan Vetlesen sier i Aftenposten 30. juni. Kunst er snarere å gi form til nettopp den «unnvikelsen», det avstandsarbeidet, som ethvert ikke-fornektende forhold til traumatiske hendelser består av.

Hvor ble det i etterkant av 22. juli av sansen for forskjellen mellom kunst og redskap, mellom kunst og «tiltak» mot sorg og for gode verdier?

Ved avlysningen av Jonas Dahlbergs offisielle kunstprosjekter reproduserer Vetlesen og flere med ham nettopp det premiss som har spilt fallitt i denne kunstsaken: Det jo var for å gardere seg mot enhver form for det Vetlesen kaller «unnvikelse» at minnestedsaken ble igangsatt og forsøkt gjennomført på absolutt rekordtid.

Mange ble revet med

Om ikke før, bør man nå kunne se at mange politikere og kulturarbeidere ble revet med av lyst på «redskaper» og «tiltak» midt i maktesløsheten etter 22. juli. Ingen tok seg tid til noen egentlig kunstnerisk, intellektuell eller bredere folkelig drøfting om hvorvidt i det hele tatt, hvor eller når, det skulle komme offisiell kunst.

Dogmatisk ble i stedet rekkene sluttet mot «glemsel», «likegyldighet» og «avpolitisering», regjeringsvedtak kom og ble ekspedert videre nedover.

  • Håkon Bleken: Regjeringen må snu i saken om Utøya-minnesmerket

I land der kunstens status er mer rotfestet hadde nok ikke så mange hoppet på forestillingen om at en plass høyt på listen over hastetiltak er identisk med ny viktighet for kunsten. Men hos oss lot ekspertisen, fra kunstnere til kritikere og akademikere, i betydelig grad seg redusere til effektuerings-instans for spesifikasjoner fra høyeste hold.

Det skulle «æres», «læres» og «minnes» om «demokrati» og «verdier»; det skulle skje nå og det skulle skje der og der. Ved terping på begrepet «minnested», i stedet for «minnesmerke» eller «kunstprosjekt», skulle enhver assosiasjon til bauta og overkjørende bombast stoppes.

Tvilsomme premisser

Tiden er nå overmoden til å reflektere over de tvilsomme premissene som dermed satte seg.

Filosofen Vetlesen, som tidligere har skrevet så godt om vårt forhold til offerskap og traume, burde nå huske at unnvikelse og krongleveier ikke er moralsk skavank og likegyldighet.

Tvert imot lever det verste hos og håndteres av oss mennesker slik; i mindre grad som mestring enn som tidens og rommets arbeid, en slags kryptisk kompetanse. Nær sagt all erfaring viser at det er her kunsten hører hjemme, og ikke iblant sosialpedagogiske redskaper til rask avbenyttelse.

Opportunistisk «verdig lavmælthet»

Vi løsner ikke snippen i begravelse, og av samme grunn tar det tid før vi kan eksperimentere med kunstens hvor, når og til hva. Først når vi tør behandle alt dette i åpenhet, både i ekspertisen og i offentligheten generelt, er tiden moden for offentlig kunst om terroren, for det som foreløpig bare går an innenfor gallerivegger og bokpermer.

Hverken en ny og opportunistisk «verdig lavmælthet», eller fortsatt korstog mot «unnvikelse», kan endre dette.

Det som skjer nå, er derfor første skritt på vei mot kunstens øyeblikk, mot muligheter som ingen velmenende redskaps-tenkning har kontakt med: De protesterende ved Tyrifjorden representerer ikke irriterende sabotasje av fellesskapet eller kunsten; tvert imot er det her realitetssansens nødvendigvis lokale karakter som har reist seg mot instrumentelle og klientifiserende tendenser i sjokkfasen.

Les mer om

  1. Kunst
  2. 22. juli