Debatt

Uviten: Populisme og rottefangerteorien | Øyvind Østerud

  • Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap, UiO

Marine Le Pen, leder for det franske Nasjonal Front Foto: NTB Scanpix

Det er gått inflasjon i det politiske språket.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Claude Paris / TT / NTB Scanpix

Øyvind Østerud Foto: UiO

Den siste måneden er ordet populisme brukt nær ti ganger om dagen i norsk presse, ifølge Atekst. I løpet av hele 1996 var tallet 54.

Kommentatorer og forskere ser populisme nesten over alt. «Populism takes over the world», som det står i et oppslag på markedsdatabyrået Bloombergs nettside.


For 50 år siden var populisme en positiv karakteristikk, brukt av bevegelser som ville beskytte lokalsamfunn, småbønder, underprivilegerte – og ikke minst, av dem som ville samle innfødte befolkninger til kamp mot koloniveldet.

Sto for mobbvelde

Språkbruken endret seg gradvis mot slutten av den kalde krigen. Populisme ble brukt som kritikk av de autoritære «folkedemokratiene» øst for Jernteppet på den ene side og mot fascistiske massebevegelser på den andre. Populisme sto for mobbvelde, der politiske rottefangere beveget de følelsesladde og umodne massene.

Den opprinnelige rottefangeren, han i Hameln, lokket barna i fortapelsen.

Det vestlige, liberale sentrum sto for opplysning og rasjonalitet. I dag er kampen mot fløyene til høyre og venstre utvidet. Populister er alle de som lokker velgerne med at det er en motsetning mellom folket og elitene, hvor ulike de ellers er.

Utflytende språkbruk

Jan-Werner Müller, Hva er populisme? (2016), gjør et forsøk på å rydde i utflytende språkbruk. Han gjengir en uttalelse av landsmannen Ralf Dahrendorf – «en populist er kanskje bare en populær motstander som en ikke liker programmet til».

Uttalelsen er verdt å tenke over når betegnelsen sitter løst. Müllers definisjon er denne: Populister mener at de alene taler i folkets navn og at deres politiske motstandere er illegitime. Da krymper antallet adskillig i forhold til populær språkbruk i dag.

Det interessante med Müllers definisjon er at den også rammer den populære anti-populismen. Underprivilegerte som kjemper for arbeidsplasser, trygghet og et rimelig utkomme, og som mener at de etablerte venstrepartiene har forlatt dem, blir karakterisert som illegitime, følelsesstyrt og lurt av rottefangere. Interesser og problemer som motiverer halve befolkningen i mange vestlige land blir skjult bak et språklig røykteppe.

Virker mot sin hensikt

Denne måten å lukke politisk debatt på, er en kampform som virker mot sin hensikt. Den bekrefter forestillingen om folket mot elitene og skyver flere velgere over i protestpartiene.

Visst finnes det populister i den mest primitive forstand, men som løstsittende skjellsord blokkerer betegnelsen for innsikt. Den gjør det umulig å forstå hva som ligger bak oppslutningen om Donald Trump og Viktor Orbán og Marine Le Pen og Brexit og Femstjernersbevegelsen.

Müller understreker at det skarpe skillet mellom fornuft og følelser er misvisende. Det kan være gode grunner til at mange er sinte når de er marginalisert og truet av arbeidsløshet og synkende lønninger. Mange kan redegjøre rasjonelt for hvorfor de stemmer på protestpartiene.

I USA stemte derimot 90 % av dem som definerte seg som republikanere på Donald Trump. Det var ingen masseflukt på tvers av partiskillene. I Europa er situasjonen en annen.

Italieneren Marco D’Eramo hevder at anti-populismen er den rådende politikkens selvforsvar. Ved å betegne folkelig protest og motreaksjoner som populisme, kan en skandalisere motstandere og få de sosiale omkostningene ved sin egen politikk ut av synsfeltet.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les flere uviten-artikler:

  1. Les også

    Nina Kristiansen i Uviten: Den vanskelige brystvorten

  2. Les også

    Kristian Gundersen i Uviten: Medikamentfri psykiatri - eksperiment uten forskning

  3. Les også

    Donald Trumps poesi var kvinnehat, rasehat, fremmedhat, smålig hevngjerrighet og likeglad uvitenhet | Ian McEwan

  4. Les også

    Kristian Gundersen i Uviten: Den siste akupunkturnålen?

Les mer om

  1. Marine Le Pen
  2. Brexit
  3. Donald Trump
  4. Høyrepopulisme
  5. Uviten

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kronikk: Dialog i populismens tid | Inga Bostad

  2. DEBATT

    Clemet bedriver «Trump-skvetting» | Anne Beathe Tvinnereim

  3. DEBATT

    «Trikset er enkelt: Se dine velgere. Forstå hvordan de har det. Innrøm feil. Snakk til dem i øyehøyde.»

  4. KOMMENTAR

    På en søndag: Kan det dukke opp en norsk Trump? | Kristin Clemet

  5. KULTUR

    Anne Appelbaum raser mot dem som gjorde hennes egne spådommer til skamme

  6. DEBATT

    Nå som jeg er klar over at jeg er offer for populistisk lureri: Hva har Listhaug snakket usant om? | Espen Hasseldokk Jensen