Debatt

Kort sagt 1. desember

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

EØS-avtalen bør reforhandles

Aftenpostens Frank Rossavik skriver i kommentaren «EU er ytre Høyres naturlige fiende» 30. november at jeg har foreslått folkeavstemning vedrørende EØS. Det er feil. Jeg har ikke foreslått noen folkeavstemning. Jeg svarer på spørsmålet. Hvis det hadde vært folkeavstemning i dag? Ja, da hadde jeg stemt nei. Dette sier jeg ikke fordi jeg ikke ønsker en avtale med EU, men med bakgrunn i at EØS-avtalen ikke er optimal når det gjelder lik konkurranse, og at avtalen griper inn i Norges suverenitet.

Dette betyr ikke at man jobber med et programutkast som vil skrote EØS-avtalen. Frp har demokratiske programprosesser, vi har en åpen prosess hvor alle får spille inn sine forslag og synspunkter. Vi har EU-sympatisører, EU-motstandere. Vi har EØS-tilhengere og EØS-motstandere. Det de fleste har til felles, er at EØS-avtalen ikke fungerer etter hensikten, og har programfestet i dag at vi ønsker reforhandlinger av avtalen.

Per Sandberg, fiskeriminster (Frp)

Lav risiko for nye overgrep?

På en nedlatende måte belærer psykolog Pål Grøndahl Ada Sofie Austegard om at tilbakefallet blant seksualforbrytere er meget lavt.

De fleste påstander om lavt tilbakefall baserer seg på at dømte seksualforbrytere sjelden blir dømt på ny. Fra dette faktum kan en ikke slutte at seksualforbrytere ikke forgriper seg igjen. Tallrike undersøkelser viser at bare en liten del av seksuelle overgrep blir anmeldt.

Oppdagelsesrisikoen er altså meget liten. Kanskje enda mindre ved forbrytelser på nettet, som i Dark Room-saken. Blir en sak anmeldt, er det mest sannsynlig at den blir henlagt. Spørsmålet om gjentagelse er metodisk vanskelig å måle, det burde mane til stor forsiktighet. Rutinemessig tar Grøndahl forbehold om mørketall, men slår samtidig bombastisk fast at bare 10 prosent forgriper seg på ny.

Viljen til å uttale seg synes her ikke å stå i forhold til kunnskapene.

Anne Robberstad, professor dr. juris, Universitetet i Oslo

Hva kan politiet selv gjøre?

Endelig roper politifolk i Norden et varsku om at onkel Politi er i ferd med å dø (Aftenposten 13. november). Det besynderlige er at det er Sigve Bolstad som representerer det norske politi i oppropet. I motsetning til sin forgjenger har Bolstad, som leder i Politiets Fellesforbund, vært en notorisk forkjemper for bevæpning av politiet, og dermed mot folkets følelse av trygghet, tillit og nærhet i møtet med dem. Bolstad og hans våpendragere har ikke tatt innover seg hvilken følelse av avstand og frykt det skaper hos barn og voksne når en politikonstabel bærer våpen.

Konstabelen ble under bevæpningsperioden en person man holdt avstand til og ikke en som innga trygghet med sitt nærvær, en fiende i stedet for en venn. Noe av det fineste ved det norske samfunn var i ferd med å gå tapt. Bolstad og Co. skylder på New Public Management og reformer, men de unnlater å nevne undergravende saker som politiets uvillighet til å arbeide kveld og natt uten store lønnstillegg, krav om utilbørlig lav pensjonsalder, henleggelse av hverdagskriminalitet (selv når gjerningsmannen er kjent), og rutinemessige henleggelser av saker mot sine egne. Politiet og deres fagforening burde først spørre seg selv hva de selv kan gjøre for å gjenopprette folkets tillit til dem.

Arild Vaktskjold, Elverum

Ulovlige legemidler er ikke alltid doping

Hans Olav Fekjær skriver i Aftenposten 24. november at «narkotika» er en uheldig juridisk samlebetegnelse på mange ulike stoffer. Et bedre begrep vil i mange sammenhenger være «ulovlige rusmidler». Dette høres fornuftig ut, og får meg til å tenke på et tilsvarende «problem»: doping. Noe ikke minst Johaug-saken illustrerer.

«Dopingmidler» og bruken av dem, er så bredspektret at det gir liten mening å bruke begrepet «doping» uten samtidig å spesifisere ytterligere. Det er så fundamentale forskjeller mellom syklisten Armstrongs dopingbruk og Therese Johaugs ulykksalige uhell med en sårsalve, at det blir helt feil når mediene i begge tilfeller roper ut at de er tatt i doping. Therese har ikke dopet seg, men nåværende regelverk og begrepsbruk kan dessverre føre til at hun blir dømt og straffet for doping. Straffen blir selvsagt ikke på Armstrong-nivå, men 14 måneders utestengelse er likevel en katastrofe når Johaug i realiteten ikke har dopet seg. Og mediene, ikke bare i utlandet, vil fortsatt i sine skrikende overskrifter bruke ordet «doping».

Et begrep som er egnet til å differensiere begrepet «doping» vil, i tråd med Fekjærs synspunkter, være «ulovlige legemidler». At Johaug blir dømt for å ha vært uforsiktig i omgang med «ulovlige legemidler», vil være lettere å forholde seg til enn at hun blir dømt for doping, noe som i tilfelle vil være helt feil. Dermed vil også straffeutmålingen kunne havne på et sivilisert nivå, i tråd med helt vanlig rettsforståelse.

Øystein Nordås, Lillehammer