Nødvendig pause fra meningsløs opera | Stein-Roger Bull

  • Stein Roger Bull, tidligere produsent, regissør og kanalsjef
Nøtteknekkeren i ulike oppsetninger er blant Den Norske Opera og balletts mest populære forestillinger med mer enn 252.176 besøkende gjennom ti år. Operahuset trenger klassikere som trekker et nytt publikum nå når institusjonen i Bjørvika har mistet sin nyhetsverdi, mener Stein-Roger Bull.

Aftenpostens anmelder har sett på operasjef Annilese Miskimonns repertoar og konkluderer med at «Operaens program for neste sesong er lettere enn på lenge, men bør ikke bare være en pause fra virkeligheten.»

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jo, Maren Ørstavik, akkurat nå trenger vi en pause fra det repertoaret som har vært førende for de første ti årene med nytt operahus hvis vi skal ha håp om å beholde publikum og å skape interesse for operakunsten for nye generasjoner.

Den første operasjefen i nytt hus var Paul Curran. Han var mer interessert i å regissere enn å være leder, men mislyktes fullstendig. Det er nok å nevne en misforstått Tryllefløyten og en håpløs tolkning av Tosca. Sistnevnte riktignok ikke like ille som fjorårets tolkning av samme opera. 2017 versjonen vil gå over i historien som det første tiårets største operakalkun, med regi av Calixto Bieitos.

Les også

10 år med Operaen: Her er øyeblikkene vi aldri glemmer

Nakenhet sjokkerer ingen

Dessverre fikk han klippekort til Den Norske Opera under Per Boye Hansen som kom inn da Curran forsvant før åremålet gikk ut. Boye Hansen hadde solid bakgrunn som tidligere intendant ved Komische Oper Berlin, et byens fire operahus, kjent for sin eksperimentelle profil.

I Norge har vi en fast opera og da blir det feil å prege repertoaret med samme type regissører.

Det er vanskelig å glemme Tatjana Gürbacas La Traviata, der regissøren gjør alt for å forstyrre Verdis musikk.
Vi fikk en latterlig versjon av Den flyvende Hollender, signert Andreas Homoki og en modernisert Carmen uten lidenskap, men med amerikanske biler på scenen, regi: Calixto Bieito.
Et fellestrekk ved de moderne regiløsningene er å ha et eller flere nakne mennesker på scenen. Men ingen sjokkeres lenger av en naken kropp.

Tre gode, norske regissører

Dessverre er inntrykket at det i løpet av de første ti årene har vært mange svake forestillinger.

Det finnes gode unntak og det er hyggelig å fremheve tre norske regissører:

  • Ole Anders Tandberg har bidratt med to fremragende Monteverdi forestillinger, Poppeas kroning og Ulysses vender hjem.
  • Regigeniet Stefan Herheim sto for det nye husets første store suksess med Tannhauser fra 2010. Der fikk sceneteknikerne kjørt seg og de takket senere for at dette ikke var åpningsforestillingen i det nye huset. Han fortsatte med Lulu og Salomé, og ikke minst La Bohemé, som i 2013 av New York Times ble kåret til årets beste Opera DVD. Han fulgte opp med La Cenerentola som ble forrige sesongs store operaopplevelse og kommer tilbake i 2019.
  • Likevel er det nok Tryllefløyten med Alexander Mørk-Eidem som regissør, og med det dristige valget av Atle Antonsen som Papageno, som ble en innertier for både et gammelt og nytt operapublikum.

Slike suksesser er nødvendig nå fordi operahusets nyhetsverdi er borte.

Det operainteresserte publikum stiller større krav, og forhåpentlig tiltrekkes nysgjerrige nykommere av mulige, store opplevelser i operahuset i Bjørvika.

Så får vi i en periode la virkeligheten ta et par timers pause.