Ja til mangfold, nei til profitt i velferden | Audun Lysbakken
Det er forskjell på biler og barn.
Velferdsprofitørenes «innovasjoner» handler ikke om å skape best mulig tjenester, men å tjene mest mulig penger på kreative måter. Det går ut over dem som trenger omsorg og dem som jobber med å gi omsorg.
I Aftenposten 2. september angriper Kristin Clemet SV og slår et slag for kommersielle selskapers rett til å tjene seg rike på offentlig velferd.
Hovedargumentet hennes er at kommersiell drift fører til innovasjon. Hun hevder velferdsprofitørene finner opp smartere måter å gi omsorg på, i mye større grad enn offentlige aktører.
Erfaringene så langt tyder på det motsatte. Ta Aleris-saken. Aleris Ungplan & BOI har byttet ut vanlig faste ansatte med personer som må drive sitt eget enkeltmannsforetak. Disse har måttet jobbe opp til 120 timer i uken, samtidig som Aleris slipper å betale arbeidsgiveravgift, sykelønn og pensjon. Du kan kalle det innovativt, men fører ikke til mer effektivitet eller bedre tjenester. Jeg vil heller kalle det bakstreversk, siden det minner mest om et løsarbeidersamfunn vi kvittet oss med, nettopp fordi vi har lært at faste ansatte og gode arbeidsvilkår er bedre for alle.
En annen del av Aleris konsernet, Aleris helse, har tjent gode penger på øyebehandling. Nylig ble det avslørt at Aleris har solgt behandling av øyesykdom til staten for 200 millioner kroner. Offentlige sykehus kunne gjort den samme jobben for en sjettedel av den prisen. Igjen: Du kan kalle det innovativt, men det kommer ikke til nytte for pasientene – bare for Aleris’ eiere.
Jeg er ikke mot profitt. Klarer en bilprodusent å lage en bil som mange kjøper, fortjener selskapet og eierne selvfølgelig et overskudd som reflekterer den risikoen og innsatsen som er lagt ned.
Men det er forskjell på biler og barn. Barnehageeiere kan ikke øke inntektene. De får en gitt sum fra det offentlige og foreldrebetaling pr. barn, ferdig med det. Skal du tjene penger, må du kutte kostnader. Det betyr at «innovasjonen» ikke handler om å lage en best mulig barnehage for barna, men hvordan du kan drive den barnehagen for minst mulig av pengene du har til rådighet. Det er et veldig dårlig utgangspunkt for trygg og god omsorg.
Det er utrolig mange dyktige folk i kommersielle velferdsselskaper, og norske barnehager er gode. Poenget er at også de som jobber i, eller har barna sine i, kommersielle barnehager fortjener at pengene bedriften får for å drive tjenesten, faktisk går til å gjøre den best mulig, ikke til å berike eierne.
Det er bra med et mangfold av aktører i velferden som lærer av hverandre. Men disse aktørene bør ha som mål om å gi best mulig tjenester, ikke tjene mest mulig penger, noe som er tilfelle med kommersielle selskap. Det er en selvfølge i norsk skole. Det bør det også være i norske barnehager, asylmottak, sykehjem og barnevern. Derfor jobber SV for et forbud mot profitt i velferden og for at hver offentlig krone som bevilges til velferd, faktisk skal gå til velferd.
