Debatt

Frimureri er et livslangt arbeid med seg selv

  • Odd Grann  

At folk har sine oppfatninger om frimureriet er helt greit, og velkommen. Det bare styrker vårt engasjement. Men mistenkeliggjøring på feilaktig grunnlag er uakseptabelt, skriver Odd Grann. MORTEN ANDERSEN

Selv ikke en Stortingspresident tar skade av det, ikke samfunnet heller. Snarere tvert imot, skriver Odd Grann.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten hadde forleden et stort oppslag om at Stortingspresidenten er medlem av Den Norske Frimurerorden.

Den gang Norge valgte sin første Stortingspresident, som selvstendig nasjon, i 1905, var det også stor diskusjon om frimurere og deres adgang til verv og funksjoner i Kongeriket.

Siden den gang har denne diskusjon pågått, med jevne mellomrom. Ingen kan påvise hverken resultat av diskusjonene eller at frimureriet har påført samfunnet, menneskene der eller frimureriet selv skade av noe slag, på disse 108 årene.

Frimureriet er en frivillig virksomhet som inspirerer sine medlemmer til å jobbe med seg selv for å bli en god familiemann, en god venn, kollega og samfunnsborger, på sine egen premisser, men basert på kristen etikk og moral.

Den eneste perioden det ikke ble en fri diskusjon om frimureriet, var under siste verdenskrig, da nazistene forbød virksomheten. De konfiskerte og delvis alt de fikk tak av Ordenens eiendeler. Diktaturer kan ikke tillate at en organisasjon som arbeider for individets frihet og folks menneskerettigheter, får gi folk inspirasjon til det. Jahn Otto Johansen, som ikke er frimurer, sa ved en tidligere avisdiskusjon om temaet at han var flau over sine kollegers manglende historiekunnskap.

Angrepene på frimureriet har hele tiden hatt mistenkeliggjøring og påstander om udemokratiske og hierarkiske systemer som rød tråd. Uriktige påstander blir ikke mer riktig av å bli gjentatt. De karakteriserer avsender mer enn den angrepne part. Den Norske Frimurerorden forholder seg i alle sammenhenger til norsk lov, med respekt for øvrigheten og hva den bestemmer.

Det er symptomatisk at pressen, i mangel av ønskede svar fra frimureriets ledelse, omgår denne, og i stedet henvender seg til kilder som har forlatt Ordenen etter å ha sveket sin egne løfter, overfor seg selv, overfor alle andre medlemmer og overfor Ordenen. Hvor er den journalistiske etikk i dette bildet? Kvalitetssikres ikke pressen slike saker lenger?

Frimureriet har fra sin begynnelse på slutten av 1600-tallet vært aktivt kjempende mot enhver autoritet som forsøker å kneble folks friheter. Det er klart at det ligger en kime til strid i dette , sett fra dem som ikke aksepterer vanlige demokratiske grunnsetninger.

At folk har sine oppfatninger om frimureriet er helt greit, og velkommen. Det bare styrker vårt engasjement. Men mistenkeliggjøring på feilaktig grunnlag er uakseptabelt.

Formålet med frimureriets arbeid er «menneskets foredling», som det så høvisk heter i våre lover. Det betyr først og fremst å lære seg selv å kjenne, og bruke det som grunnlag for å bygge opp sitt eget liv så etisk riktig som man klarer.

Det er måten den enkelte arbeider med dette, som er «hemmelig». At noe holdes hemmelig eller lukket, har utelukkende sammenheng med den opplevelsen som venter i hver grad. Og det kan ikke beskrives, men må oppleves av vedkommende selv.

Dette er en form for arbeid, i eget jeg, som krever tid, frihet og ro. Derfor er frimureri et livslangt arbeid.

Selv ikke en Stortingspresident tar skade av det, ikke samfunnet heller. Snarere tvert imot.


Les også:

  1. Les også

    Frimurernes hemmeligheter

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    «Losjene sliter med forgubbing og lave medlemstall. Noen måtte redde dem. Jeg meldte meg.»

  2. DEBATT

    «Årets største nyhet, formidlet med minst mulig nyansert journalistikk.» Frode Berg-saken må være en god kandidat.

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Venneforeninger tjent med full åpenhet

  4. DEBATT

    Fri forskning under press

  5. DEBATT

    Et spørsmål om ære

  6. DEBATT

    Politikere som har mistet sine verv etter #metoo, bør ikke komme tilbake