Ja til konsekvensutredning var ja til gruve og fjorddeponi | Halvor Dannevig og Brigt Dale
Kvalsund kommune sa i realiteten ja til Nussir-gruve da de satte i gang konsekvensutredning.
Er mangel på tydelig kommunisering av politiske prioriteringer og beslutninger prisen vi betaler for en kunnskapsbasert forvaltning?
Har allerede mening
Tillatelsen til å etablere et fjord-deponi for masse fra Nussir-gruven i Repparfjorden i Kvalsund kommune viser at konsekvensutredninger først og fremst tjener til å gi vitenskapelig kredibilitet og legitimitet til politiske beslutninger.
I vår studie av Nussir-saken, gjennomført etter konsekvensutredning og politiske beslutninger fra kommune- til departementsnivå, analyserte vi betydningen av kunnskap og kunnskapsproduksjon som legitimeringsgrunnlag for gruveprosjektet.
Det vi fant, og som også andre studier har funnet, er at kommunene i realiteten ikke bruker konsekvensutredningene for å skaffe seg et beslutningsgrunnlag.
Beslutningen om å sette i gang en slik prosess kan heller sees på som et uttrykk for at et flertall allerede har gjort seg opp en mening og ønsker gruven velkommen.
Utfordringen er at i det øyeblikket en slik beslutning er fattet, viser det seg at muligheten for videre lokal påvirkning og involvering svekkes. Årsakene til dette er komplekse og eksemplifiserer godt det komplekse forholdet mellom kunnskapsproduksjon og politikk og dermed også hvordan disse prosessene systematisk nedprioriterer alternative standpunkter i utvinningssaker.
Teknisk språk
Både tilhengere og motstandere vi intervjuet i Kvalsund, sa de hadde problemer med å trenge igjennom de om lag 1000 sidene med teknisk-naturvitenskapelig språk i konsekvensutredningen.
Det var også minimalt med lokal involvering i den kunnskapen som ble produsert for konsekvensutredningen, typisk ved at konsulentselskaper ble hyret inn utenfra.
Like fullt gjør både tilhengere og motstandere, lokalt som nasjonalt, seg opp en mening om innholdet: «Når konsekvensutredningen sier at de negative konsekvensene av et fjord-deponi ikke er store, så må jeg bare ta utgangspunkt i det», sa en tilhenger av kobbergruveprosjektet Nussir til undertegnede.
Samtidig sammenlignet en motstander av gruveprosjektet det foreslåtte fjord-deponiet med en havarert atomubåt, også med referanse til konsekvensutredningen.
Det er derfor åpenbart at tilhengere og motstandere av gruveprosjektet ikke har samme oppfatning av hva denne kunnskapen kan benyttes til – som grunnlag for åpning av gruve og fjorddeponi, eller som et faresignal som må bety avslag.
Flyttes til nasjonalt nivå
Hensikten med konsekvensutredninger er ifølge forskrift « ... å sikre at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer, og når det tas stilling til om, og på hvilke vilkår, planer kan gjennomføres».
Regjeringen har godkjent to kontroversielle gruveprosjekter det siste året, Nussir i Kvalsund, Finnmark, og Engebøfjellet i Naustdal, Sogn og Fjordane. Fellesnevneren er deponi av avgangsmassene fra gruven i fjorden.
Konsekvensutredningene konkluderer i begge tilfellene med at dumping av avgangsmassene i fjorden ikke vil ha vesentlige negative konsekvenser for økosystemene i fjorden og andre næringer som fiskeri og havbruk.
Fylkesmannen i Finnmark la likevel inn innsigelse (av hensyn til den landbaserte reindriften), som de gjør i de fleste kontroversielle miljøsaker.
Til slutt ble det opp til regjeringen å ta de avgjørende beslutningene, noe de altså har gjort denne uken. Disse baserer seg på et kunnskapsgrunnlag, altså konsekvensutredningen og flere supplerende studier, hvor de skal veie miljøulempene (og de samfunnsmessige) opp mot fordelene.
Slik flyttes både beslutningen og debatten fra det lokale til nasjonale nivået, samtidig som beslutningen fremstilles som en avveining av nøytrale fakta om fordeler og ulemper av prosjektet og ikke en politisk beslutning hvor ulike verdier er satt opp mot hverandre.
Lese mer om denne saken? Her er noen forslag:
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
