Debatt

Kort sagt, fredag 1. februar

  • Debattredaksjonen

To om influensernes innflytelse. Postens pålitelighet. Regjeringens «morgengave» til Israel. Elevene må få fakta om klimaendringene. Og Høyre svarer på Aftenpostens lederartikkel: Partiet er gjenkjennelig. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bikinibilder og politisk formidling?

Som manager for influensere, er det ikke rart at Erland Bakke ønsker at bransjen skal innta politikken.

Vi trenger ikke tvile på påvirkernes motiver, skriver Bakke. Hvis det var sant, ville ikke Forbrukertilsynet gjentatte ganger måtte be dem om å følge markedsføringsloven. Påvirkere tjener millioner nettopp på å selge sin innflytelse. Påvirkere setter dagsorden, påstår Bakke. Vel, overskriftene jeg husker handler om utidig kroppspress, brudd på alkohol- og markedsføringsloven og eksponering av barn. Hvor er den politiske kredibiliteten?

Bakkes kronikk fremstår som vås utenom ett faktum: påvirkere påvirker. Et stort, lojalt publikum er makt. Hvis det publikum mener om en person også skal avgjøre hva de mener om en sak, er det i ytterste konsekvens en undergravning av demokratiet. Formen på sosiale medier i dag er overfladisk, flyktig og uegnet til politisk formidling. Komplekst innhold er ikke like klikkvennlig som et bikinibilde. For all del, påvirkere, engasjér eder! Men jeg håper for all del at det ikke er verdiene som formidles i dag dere skal selge til folket.

Mariann Johansen, blogger og skribent


Ja til flere likes i samfunnsdebatten

I et debattinnlegg i Aftenposten 30. januar tar Erland Bakke til orde for «å bytte ut tidligere politikere i tankesmier med influensere».

I et svar kunne vi brukt mye plass på at Bakke er noe unøyaktig i sin fremstilling av både Agenda og tankesmier generelt. Men det ville undergravet at vi faktisk er enige i et veldig sentralt poeng: Influensere bør absolutt engasjere seg enda mer i samfunnsdebatten.

Likestilling i Midtøsten, #metoo og psykiske lidelser er svært viktige temaer, og jeg heier på alle som setter dette på dagsordenen. Det behøver imidlertid ikke å stoppe der. Debatten rundt EØS-avtalen berører mange rundt om i landet. Automatisering er en utfordring som vil treffe nærmest alle nordmenn. Barnefattigdom, skattepolitikk, likestilling i arbeidslivet, integreringsutfordringer og «just transition» (rettferdig klimaomstilling) er noe svært mange i folket ønsker gode løsninger på. Dette er temaer som altfor få deltar i. Det har influensere makt til å bidra til å endre.

En konkret utfordring til influensere er at de bruker sine plattformer til å oppfordre folk, spesielt unge, til å stemme i årets kommunevalg. Taylor Swifts kampanje før USAs mellomvalg er et eksempel til etterlevelse.

Jeg deler dessuten Bakkes bekymring for «amerikanske tilstander i Norge». I USA har en realitystjerne fremmet et ordskifte fullt av skittkasting og løgn, men fritt for diskusjoner om vanskelige politiske spørsmål. Grunnen til at politisk debatt ikke får like mange likes, er jo nettopp at det noen ganger er komplekst og litt kjedelig. Ingenting er bedre enn at influensere klarer å skape engasjement rundt slike spørsmål.

Selv er jeg en av dem Bakke mener er «så glad i å bade i egne ideer», og som innimellom, iført «et narsissistisk slør», prediker politikk på radio og fjernsyn. La meg predike videre: Jeg heier på influensere som engasjerer seg i ordskiftet.

Thor Steinhovden kommunikasjonssjef, Tankesmien Agenda


Hva har skjedd med Posten?

For snart 100 år siden skrev Nordahl Grieg diktet Posten skal frem.

Om den «tilsnedde postmand, blindet av fokket, som stamper natten i møte, mot uveir og død.»

Posten skulle frem om det så skulle koste ham livet.

Men det var før.

Mitt romjulsbrev (postlagt 2. januar) til en venn i Bergen kom etter to uker i retur påstemplet ukjent adresse. Jeg skrev på konvolutten at adressen var riktig, og postet brevet på nytt.

Etter en uke fikk jeg brevet nok en gang i retur, denne gang uten noen forklaring.

Kunne kundeservice hjelpe meg, tro? Jeg er en gammel dame og ikke særlig dreven på PC-en, og kom bare et stykke på vei før jeg måtte gi meg. Noe referansenummer fantes ikke. Uten det, ingen hjelp.

Chatten, da, kanskje den kunne hjelpe? Ikke i det hele tatt. En sikkert velmenende «god dag mann økseskaft»-chatbot snakket bare tøv.

Kunstig intelligent?

Da var det bare å ty til telefonen, med dennes ventetid og utgifter, og etterhvert fikk jeg kontakt med et levende menneske.

– Hadde jeg skrevet riktig adresse? Ja! Dette ble også bekreftet av vedkommende.

– Hadde jeg sjekket at adressaten hadde postkasse med tydelig navn? Ja!

Da var det vel en postmann som var ukjent(!) i området, fikk jeg vite. Og grunnen til at jeg fikk brevet i retur for annen gang, var at jeg hadde gjenbrukt frimerket, og det er ikke lov!

Altså har jeg begått et lovbrudd og kan kanskje vente meg en bot.

Jeg har nå sendt brevet for tredje gang. Ny konvolutt. Ny porto og definitivt riktig adresse.

Og nå lurer jeg på: Vil min venn i Bergen noensinne få lese mitt lange, håndskrevne julebrev?

Bodil Solheim, Drammen


Norge, Israel og «morgengaven» fra regjeringen

Hr. Stanghelle er, dagen etter Holocaustdagen, lite fornøyd med «morgengaven» regjeringserklæringen gir Israel.

Mens mange leser dette som en økt oppfordring til en mer balansert politikk mot Midtøstens eneste fungerende demokrati, som årvisst får en uproporsjonal mengde kritikk mot seg fra FNs mange organer, oftest støttet av norsk stemmegivning, viser han sin klare innstilling til staten og dens folkevalgte regjering.

Jeg savner hans kommentarer til om «palestinernes drømmer» kan oppfylles av president Abbas, som har oversittet sitt mandat med mangfoldige år, har oppløst «parlamentet» og innført lammende trykke- og talefrihetsrestriksjoner. Videre gjerne hans kommentarer til at mange av tilhengerne av boikottbevegelsen BDS fornekter Israels rett til å eksistere. Og gjerne hvorfor barn blir skutt i opptøyene på Gaza-grensen, som internasjonale medier beviser langt fra er «ikke-voldelige», noe norske medier unnlater å rapportere. Forresten, hvilke norske foreldre ville tatt med seg barna til slike «demonstrasjoner»?

Hans henvisning til Israels kritiske medier og organisasjoner beviser også at demokratiet i Israel, på tross av situasjonen, fungerer.

Hr. Stanghelle skal dog ha takk for å påpeke saken, slik at «vanlige folk», spesielt de som sogner til i KrF og Frp, og som ikke til daglig saumfarer slike dokumenter, blir oppmerksom på hvilke partier de bør sympatisere med!

Rolf Kirschner, Oslo


Elevene må få fakta om klimaendringene

Under overskriften «Katastrofescenarier skremmer vettet av elever», henviser Uviten-spaltist Simen Gaure til skoleforedraget «Håp eller Katastrofe». Det føles noe spesielt å havne i Aftenpostens kategori for «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk», når artikkelforfatteren ikke engang har hørt foredraget vårt, men baserer det hele på en unyansert og svært spisset reportasje i Namdalsavisa.

Gaure reduserer konsekvensene av klimaendringene til et spørsmål om brutto nasjonalprodukt (BNP). Det kan i alle fall ikke kalles nyansert. Videre spør han retorisk om tyskerne må dyrke oliven som grekerne. Men han unnlater å nevne hvordan det vil gå med Hellas og andre middelhavsland på en 3–4 grader varmere planet. Hos Gaure er det ingen grunn til å rope alarm, og i alle fall ikke la politikken farges av klimaforskernes advarsler.

Hadde Gaure vært til stede under et av våre foredrag, ville han dessuten ha fått med seg at vi snakker om mer enn bare klimaendringer. Vi bruker like mye tid på følgende veldokumentert fakta: I løpet av 44 år er populasjonen av ville dyr gått ned med 60 prosent. Økt BNP har nemlig en dramatisk kostnad – for naturen. Vi snakker også om plast i havene og befolkningsvekst, og selvsagt om håp og løsninger.

Summen av dette er sterk kost, men vi er overbevist om at å tildekke fakta for ungdommen, er å føre dem bak lyset. Det er ingen tjent med. Minst av alle ungdommen selv.

Svein Tveitdal, tidligere FN-direktør og Sigbjørn Mostue, forfatter


Høyre er gjenkjennelig

Aftenposten mener på lederplass 28. januar at Høyre er vanskelig å kjenne igjen. Det er en merkelig kritikk.

Da oljeprisfallet traff norsk økonomi i 2014, brukte regjeringen finanspolitikken aktivt for å stimulere til aktivitet og økt sysselsetting. Økte offentlige utgifter i perioden etter oljeprisfallet er helt i tråd med handlingsregelens intensjon. Vi bruker mindre i gode tider, mer i nedgangstider. Når veksten i økonomien har tatt seg opp de siste årene, har regjeringen redusert veksten i oljepengebruk. Regjeringen har også strammet inn handlingsregelen fra 4 til 3 prosent og igangsatt reformer for å slanke og effektivisere offentlig sektor. Sett over en lengre tidsperiode har offentlige utgifter vært relativt stabile som andel av norsk økonomi.

Da handlingsregelen ble innført i 2001, var stortingsflertallet enige om at oljeinntektene skulle brukes til investeringer i utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser. Regjeringen har gjennomført en skattereform som skal gjøre det mer lønnsomt å investere og jobbe, langtidsplanen for forskning har gitt forutsigbar finansiering av forskning av høy kvalitet, kvaliteten i skolen og høyere utdanning er løftet og satsingen på samferdsel er rekordstor.

I regjeringserklæringen har regjeringen varslet at den vil vurdere hvordan store gjenanskaffelser skal føres i statsbudsjettet. Regjeringen har kun uttrykt at den vil vurdere hvordan dette kan gjøres, og det slås ettertrykkelig fast i erklæringen at denne regjeringen baserer sin politikk på handlingsregelen. For Høyre vil det aldri være aktuelt å gjennomføre endringer som undergraver handlingsregelen og truer en langsiktig og ansvarlig styring av norsk økonomi.

Når veksten i norsk økonomi nå har tatt seg opp, vil også utgiftene som andel av norsk økonomi falle i 2019. Satsingen på samferdsel, kunnskap og forskning er trappet betydelig opp, og vi har gjennomført viktige reformer innen skatt og offentlig forvaltning som ruster Norge for fremtiden. Høyre er med andre ord definitivt til å kjenne igjen.

Henrik Asheim, leder av Finanskomiteen (H)


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Posten
  3. Samfunnsdebatt
  4. Israel
  5. Klimaendringer
  6. Debatt