Debatt

Kort sagt, onsdag 2. desember

  • Debattredaksjonen

Debatten om hjemmefronten. Terror i islams navn. Europa i krise? Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva er historie?

De siste ukenes diskusjon om hjemmefronten har brakt frem i lyset to grunnbegreper i historiefaget: faktum og sannhet.

Sannhetskravet er et kjernepunkt i avgrensningen av historiefaget fra diktning. Profesjonaliseringen av faget fra tidlig 1800-tall (Humboldt og Ranke) fremhevet primærkilder og faktisitet: er dette sant? Denne kildekritiske tradisjonen innebærer et forbud mot å dikte på kildene eller forandre dem – dersom det skulle passe bedre med forfatterens målsetting.

Likevel har en postmodernistisk historieteoretiker, H. White, hevdet at ambisjonen om å finne ut hvordan det egentlig var, er naiv. Mot dette fastholder den fremtredende filosofen Paul Ricoeur et grunnleggende skille mellom historie og fiksjon. J.A. Seip skriver at «selv en så løs vitenskap som historie, har i den kildekritiske teknikk visse kriterier til å skille ut skrot».

Nå har historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen vist hvor viktig kildekritikken er. Marte Michelet har kritisert dem for å være «nærsynte». Men hun har altså diktet på kildene sine. Da faller hele prosjektet, inklusive fremstillingen av hedersmannen Alf T. Pettersen som en profittdrevet menneskesmugler.

Paul Knutsen, dr.philos., professor emeritus, Internasjonale studier med historie, Lillehammer


Feil fra sosiologen

Kjetil Rolness kritiserer min troverdighet og mine poeng. Likevel får jeg svært lite spalteplass. Jeg redegjør kort for hans feil i debattinnlegget den 28. november:

Rolness kaller meg en «kristen lærd» fra «Menighetsfakultetet». MF er en vitenskapelig høyskole. Det riktige navnet er MF Vitenskapelige høyskole for teologi, religion og samfunn. Noen av mine meget dyktige kolleger kan kalles «kristne lærde» i og med at de er teologer. Jeg er ikke en av disse – jeg er filosof.

Det stemmer at Bushra Ishaqs bok ble kritisert. Men en av Norges fremste eksperter i metode og statistikk, professor emeritus Ottar Hellevik, støttet Ishaqs metode: «Den kontante avvisningen [ ...] er nok mer et resultat av egne holdninger enn saklige, faglige vurderinger.» (Aftenposten 4. november 2017)

Tolerante muslimer har ikke tatt tydelig avstand fra en undertrykkende form for islam, mener Rolness. Dette er feil. I etterkant av drapet på læreren Samuel Paty kom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn med en felles uttalelse. Religiøse ledere og styreleder i Human-Etisk Forbund skrev alle under på fordømmelsen.

Man kan ikke forvente at muslimer skal gå ut å ta avstand fra terror hver gang terror utføres i islams navn. Ingen forventer at «kristne lærde» skal ta avstand fra terror begått i kristendommens navn, som for eksempel grusomhetene begått av Philip Manshaus.

Jeg håper debatten fortsetter, gjerne også i et annet forum enn i avisene. Både Rolness og jeg kan delta, men ikke som eksperter på hverken islam eller kristendom. Det er nemlig ingen av oss.

Hege Cathrine Finholt, førsteamanuensis, MF Vitenskapelige høyskole for teologi, religion og samfunn


Europa i krise?

La meg begynne med å gi min kritiker rett. Jeg skrev at det foregående tiåret er det mest transformative Europa har sett siden 1930-tallet. Jan Erik Grindheim påpeker at 1970-tallet er en bedre parallell. Begge disse tiårene var preget av teknologisk økonomisk, sosial, politisk og kulturell transformasjon. Dette synes å styrke en kontroversiell hypotese, Kondratiev-syklusene.

Økonomen Nikolaj Kondratiev beskriver en oppadgående vekstkurve (A-fasen) fulgt av en nedadgående (B-fasen). Syklusen som helhet varer mellom 45–60 år, og fenomenet er innbygget i det kapitalistiske systemet. Så Europas svake vekst, lave innovasjon og forgjeldede stater er resultat av et makrofenomen, de økonomiske årstidene.

Hvorfor har da Europa utvist langt mindre robust vekst enn USA og Asia i årene 2010-2020? Det er om dette Grindheim og undertegnede er uenige. Grindheim mener EU er løsningen, det er broen til fremtiden for Europa. Til dette beskriver jeg i min nye bok, Gullbrikkespillet, at kombinasjonen av økonomisk stagnasjon og transformasjon på andre viktige felt har bidratt til å destabilisere Europa.

EUs rolle har ikke vært å løse kriser, fra eurokrisen, til migrasjonskrisen og covidkrisen, men å håndtere dem. Unionen skyver store utfordringer foran seg, og byrden blir stadig tyngre. Jeg hevder at overregulering er en del av dette bildet.

Kan hende vil krisen føre til fornyet integrasjon. Det har skjedd før. EU-kommisjonen‌ ‌har‌‌ ‌foreslått‌ ‌en‌ ‌bistandspakke‌ ‌på‌ ‌750‌ ‌milliarder‌ ‌euro‌, ‌svarende‌ ‌til‌ ‌cirka‌ ‌fem‌ ‌prosent‌ ‌av‌ ‌EUs‌ ‌samlede‌ ‌BNI. Hensikten‌ ‌er‌ ‌å‌ ‌hjelpe‌ ‌EU‌ ‌ut av covidkrisen. Kanskje vil dette stå som øyeblikket da EU fikk retten til å skattlegge, som er nødvendig om en union i navnet skal bli en union i gavnet. Og kanskje ikke. Med brexit velger EUs ledende frihandelsforsvarer å kappe fortøyningene. Nå vil fransk økonomisk doktrine bli mer toneangivende.

Problemet er at dersom du skal lære økonomisk vekst, er trolig ikke Frankrike rett læremester. Landet har ikke balansert statsbudsjettet siden 1976. Grindheim mener at jeg er alene blant forskere om å se et Europa i krise. Det er ikke tilfelle. Du kan fylle et kontorbibliotek med fagbøker skrevet om Europas stillstand.

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Andre verdenskrig
  3. Europa
  4. Kjetil Rolness
  5. Terror
  6. Religion
  7. Islam