Debatt

Takk, Høie, for at du ikke ser på meg som en misbruker

  • Gunn-Helen Øye
    Sosialantropolog og tørrlagt alkoholiker

Gunn-Helen Øye har vært edru i 30 år. Mange spør om skammen og om mengder, skriver hun. Foto: Marianne Otterdahl Jensen

Med en rusreform tror jeg skammen vil bli mindre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«God morgen, Norge» på TV 2 spør meg på direkten om hva jeg hadde gjort og følt da Vinmonopolet ble stengt i Oslo om jeg fortsatt var alkoholiker.

Det kom brått på, og jeg svarte som en skikkelig drukkenbolt: Det hadde vært forferdelig. Jeg hadde nok tatt taxi fra Kolbotn til Bærum for å få kjøpt det jeg trengte aller mest. Nemlig alkohol.

Men samtidig kom minnene om ensomheten og skammen fra den gang jeg drakk. Det å miste grepet i eget liv var grusomt – og jeg ante ikke hvor jeg kunne få hjelp. Rusmisbruk var knyttet til meg som enkeltmenneske og ikke definert inn i det offentlige rom som en sykdom. Og ensomhetens følgesvenn var den store skammen.

Hva med de narkomane?

I ettertid har jeg tenkt at det kanskje hadde vært fint for meg. At polet ble stengt. Da hadde jeg blitt tvunget til å problematisere mitt forbruk og desperate, daglige jakt på mitt rusmiddel.

At jeg ikke brukte noe annet enn alkohol, var bare flaks. Jeg kom fra et godt middelklassehjem og visste ikke om noe annet. For meg var alkohol rusens neddopende førstevalg.

Alkohol er nordmenns førstevalg – og det er lovlig.

Helseminister Bent Høie (H) sa at vinmonopolene åpnet igjen blant annet fordi myndighetene ville ta hensyn til de rusavhengige og deres abstinenser. En tanke slo meg da. Hva med de skjelvende narkomane? Hvilken omtanke får de for å få bort abstinensene?

Polet ble åpnet, og freden senkes seg i de tusen hjem, bortsett fra innenfor hjemmets fire vegger hvor rus og vold er hverdagskost.

Les også

Rusreformen: Mindre mengder narkotika skal ikke lenger straffes

Gråmenneskene

Og nå, denne våren, skal rusreformen diskuteres av dem som bestemmer – og en ny, offentlig omsorgsramme skal bli virkelighet.

Rusreformen er for hele rusfeltet, ikke bare dem som er skjelvende narkomane på gaten. Hvordan samfunnet ser på dem som ikke mestrer eget forbruk og blir misbrukere, har en viss smitteeffekt.

Med dette mener jeg at man går fra å se på dem som kriminelle som må straffes, til syke som trenger helsehjelp. Det vil få betydning for alle dem jeg kaller «gråmennesker».

Gråmennesker er alle som koser seg for mye med rusmiddelet alkohol, som nok stod i kø den helgen polet var stengt i Oslo. Som ikke innrømmer at de har et rusproblem, som heller ikke bruker ordet rus, men snakker om vinkultur i sofaen eller øldrikking (ja, jeg ble full) med kompisene.

Helseminister Bent Høie (H) under presentasjonen av regjeringens forslag til rusreform. Foto: Heiko Junge/NTB

«Hvor er skammen din?»

Det er to ting mennesker har spurt meg om i de 30 årene jeg har vært edru.

At du tør å stå frem? Er det ikke skamfullt? Hvor er skammen din?

Hvor mye drakk du? Er jeg alkoholiker som drikker ...?

Og jeg svarer alltid det samme. Om skammen. Og om mengder.

Disse to spørsmålene er essensielle i hverdagslivet for «gråmenneskene». Og med en rusreform tror jeg skammen vil bli mindre. Ikke helt borte, men det å bli forstått som en som er syk, er noe annet enn å få blikket fra andre om at du er evig drukkenbolt.

Det andre dreier seg om mengde – noe som rusreformen skal diskutere. Det er farlig å sette en endelig grense. For jeg har møtt så mange stordrikkere og narkomane som gjerne vil at jeg skal si at «du ikke har noe problem med rus, du, bare løp glad og fornøyd til polet, du, og ta deg en pillerus eller hasjdose også i samme slengen».

Svært mange jeg møter i dag, er flerbrukere. Det vil si at de ikke bare bruker alkohol (som nok er hovedmiddelet), men også reseptbelagte legemidler og også det du får kjøpt på gatehjørnet.

En grense er nødvendig

Rusreformens essens vil smitte over på «gråmenneskene» – og kanskje flere av dem vil søke hjelp. Det er ingen skam å være syk. Rusreformens mengdeforståelse kan gå begge veier. Men det er nødvendig nå i første omgang å ha en grense, slik at de med eget forbruk i lommen ikke blir puttet i fengsel, men heller får en god seng å hvile i – i behandlingsrommets mildhet.

Jeg har kjent på ensomheten og skammen. Og jeg er så takknemlig for at Høie vil se på meg med et annet blikk. Ikke som misbruker, men som et menneske som trenger helsehjelp.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Skoler melder om økt bruk og omsetning av narkotika

  2. Er cannabis mindre farlig enn alkohol?

Les mer om

  1. Rusomsorg
  2. Alkohol
  3. Rusbehandling
  4. Vinmonopolet