Fattige land må få beholde sine egne penger. Det er en forutsetning for utvikling og bekjempelse av fattigdom.

Derfor er det positivt at Aftenposten på lederplass og i flere artikler nylig, har rettet søkelys mot de enorme verdiene som tappes fra utviklingsland gjennom ulovlig kapitalflukt via skatteparadiser.

Avisen viser til nye tall fra Global Financial Integrity som har avdekket at over 425 milliarder kroner tappes fra Afrika sør for Sahara årlig.

Jon Lomøy

Dette er dystre tall, når man vet at det nettopp er disse landene som mest trenger disse skattepengene til utdanning, helse og veier.

Systematisk tappet for skatteinntekter

Hoveddelen av den ulovlige kapitalflukten går til selskaper i skatteparadiser kontrollert av personer fra rike land.

Aftenposten gir en detaljert beskrivelse av hvordan byen Koidu i Sierra Leone, systematisk blir tappet for skatteinntekter av internasjonale diamantbaroner. Slike eksempler finnes det dessverre mange av.

Legger man til de store summene som i tillegg forsvinner via innenlandsk unndragelse og korrupsjon, har man i fanget opp en viktig grunn til at disse landene fortsatt er blant verdens mest fattige.

Avsløringene understreker viktigheten av at Norge og andre land aktivt bekjemper ulovlig kapitalflukt, og presser temaet høyere opp på den internasjonale agendaen. Utenriksminister Børge Brende fremhever viktigheten av å delta aktivt i internasjonalt samarbeid for å bekjempe kapitalflukt

Innsatsen må trappes opp

Norge tok tidlig en ledertrøye i dette arbeidet og har i mange år vært aktiv på området. Gjennom «Olje for utvikling» deler vi de norske erfaringene med å forvalte våre oljeressurser til fellesskapets beste.

Den norske Skatteetaten deler kompetansen sin med flere utviklingsland. Norge er også aktiv i det internasjonale samarbeidet innen OECD, FN, IMF og Verdensbanken.

De siste avsløringene fra Panama Papers viser imidlertid med all tydelighet at innsatsen må trappes opp. Økt innsats er også i tråd med Addis Tax Initiative, som Norge har sluttet seg til og som innebærer en forpliktelse om å doble norske skatterelatert bistand i løpet av en femårsperiode.

Kan gjøre bistand overflødig

En økt satsing på dette området vil måtte omfatte både kapasitetsutvikling på landnivå, policypåvirkning, støtte til sivilt samfunn og internasjonalt samarbeid.

Bilateralt kan man trappe opp programmer som Olje for Utvikling og Skatt for Utvikling. En gjennomgang av Norges skatteavtaler med utviklingsland bør vurderes.

Internasjonalt kan innsatsen styrkes gjennom økt støtte til multilaterale initiativ i regi av IMF, Verdensbanken, FN og OECD.

Norge kan også bekjempe ulovlig kapitalflukt i utvalgte bransjer der vi har erfaring, som for eksempel fiskerisektoren, gjennom programmet «Fisk for Utvikling».

Vi kan også styrke det sivile samfunns viktige pådriverrolle. Gjør vi dette kan vi bidra til at utviklingsland bedre kan finansiere egne behov og utvikle egne gode samfunn – og på sikt gjøre bistanden overflødig.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

• Flere artikler: