Debatt

Kort sagt, tirsdag 30. juli

  • Debattredaksjonen

Språklek i barnehage. Med stokk på bussen, men uten sete. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Syltynn Bravo-rapport

Johan H. Andresen i Ferd sosiale entreprenører anbefaler i Aftenposten (30. juni) alle kommuner å kjøpe inn språkleken Bravo til bruk i barnehagen for å styrke språkutviklingen hos 0-3-åringer. Ifølge en rapport fra Vista, bestilt av Ferd, kan kommunene spare millioner på å bruke denne leken i barnehagen. Vi mener at rapporten ikke gir grunnlag for slike konklusjoner.

Vi betviler ikke verdien av tidlig innsats og ser også den mulige samfunnsøkonomiske gevinsten av det. Men Vista-rapporten som skal evaluere dette spesifikke verktøyet, gir ikke noe grunnlag for å kunne si at Bravo bidrar på en vesentlig måte til å fremme språkutvikling, fremfor andre språkstimulerende tiltak.

Vurderingen fremstår som en ukritisk positiv beskrivelse av verktøyets fortreffeligheter, og selve evalueringen er metodisk så svak at den faktisk ikke kan underbygge de positive konklusjonene som trekkes i rapporten.

Rapporten har tre hovedelementer: en økonometrisk analyse, en beskrivelse av forskningslitteratur og en spørreundersøkelse blant noen barnehager som har brukt verktøyet over tid. Den økonometriske analysen fremstår som en nokså enkel modell, men er forståelig også for ikke-økonomer. Beskrivelsen av forskningslitteratur er derimot mangelfull.

Hjerneforskningen det henvises til som en viktig bakgrunn for Bravo-verktøyet, er solid, men generell. Og det refereres til forbausende lite forskning omkring de barna som verktøyet særlig er rettet inn mot, de såkalt «språksvake» barna mellom 0 og 3 år.

Utvalget i spørreundersøkelsen på litt over ni barnehagelærere som bruker verktøyet, og som dermed antagelig er positive til det, samt noen få barneskolelærere, er for lite og for skjevt til å kunne danne grunnlag for rapportens konklusjoner. Rapporten kunne også med fordel ha inkludert observasjoner.

Som språkforskere har vi tro på at tidlig innsats og systematisk språkarbeid er bra for barns språkutvikling, og Bravo kan kanskje være et eksempel på det. Denne rapporten er likevel altfor tynn til å kunne si om Bravo er nyttig eller ikke.

Nina Gram Garmann, professor i norsk, Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet og MultiLing, UiO

Hanne Gram Simonsen, professor emeritus i lingvistikk, MultiLing, UiO

Elisabeth Holm, stipendiat, Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet

Margareth Sandvik, professor i norskdidaktikk, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, OsloMet

Pernille Hansen, postdoktor i lingvistikk, MultiLing, UiO

Anna Sara Hexeberg Romøren, førsteamanuensis i norsk, Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet og MultiLing, UiO

Elena Tkachenko, førstelektor i norsk, Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet


Jeg er lei av å stå med stokk på bussen

Hånden knuger så hardt rundt at den hvitner til. Det er full buss, og her står jeg midt i det hele, funksjonshemmet, til tross for at jeg er ung. Jeg vet ikke hva de rundt meg i seter antar. Tror de denne stokken er for show? Eller gidder de bare ikke reise seg?

Hadde det ikke vært for at jeg har sosial angst, hadde jeg kanskje turt å si ifra. Dessverre er min største frykt at jeg skal spørre noen som trenger plassen like mye som meg. Noen med et usynlig handicap. Jeg var nemlig en av disse før jeg turte å bruke stokken som nå er med på å redusere smertene mine. Da visste jo selvsagt ikke folk bedre, men nå går jeg rundt med tilsvarende et stort skilt med «Jeg er funksjonshemmet!» i blokkbokstaver. Er problemet det at folk ikke skjønner at selv om jeg er ung, har denne stokken en funksjon?

En gang innimellom er det noen som reiser seg. Noen som ser stokken og med et smil gestikulerer at jeg skal få plassen deres. En skal lete lenge etter et mer takknemlig «Tusen takk!». Dessverre er det altfor langt mellom hver gang dette faktisk skjer. Så sjeldent at jeg kan telle på én hånd gangene det har skjedd etter at jeg begynte med hjelpemidler for et år siden.

Jeg var i Barcelona i november. Der virket det nesten som om jeg ble hele vognens prosjekt når jeg kom på metroen med krykker. Uansett hvor fullt det var, hjalp de rundt meg til så jeg skulle få sitte. Dette ble litt i meste laget, men jeg savnet et snev av denne medmenneskeligheten da jeg kom tilbake til Norge.

Jeg er sikker på at de fleste av oss er enige om at det er kjipt å stå på buss. Dessverre er det uendelig mye mer slitsomt for noen av oss. Vær så snill, når dere ser en stokk eller to krykker, reis deg om du kan, spesielt om du sitter i et prioritert sete. Det burde ikke være opp til oss å spørre.

Helene Fosse, Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Funksjonsnedsettelse
  3. Buss
  4. Barnehage

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 20. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, mandag 19. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, søndag 18. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 17. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, fredag 16. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 15. oktober