Grønt land så langt en ser

  • Karsten Alnæs
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med en ny bok i sekken kan en med stort utbytte reise i vesterled. På denne vrimmelen av øyer vest i havet bølger gressgangene. Storfe og sau beiter året rundt, og du kan suge inn angen fra fiolette lyngheier, og øyne en kongeørn som løfter seg, om du er heldig. Sjøsprøyten dynker stupbratte klipper og forrevne skjær, omkranset av et mylder av skrikende sjøfugl. Fiskebåter jobber mellom sundene, elinger pisker sjøen, og folk strever seg over heiene med bøyde nakker mot vinden, og låser sjelden døren. I de små kroene funkler ølglass og fuktige øyne, og karfolkene sier de lever i Jordens sentrum. Hit seilte norske vikinger med salt i skjegget for mer enn tusen år siden, trellbandt folket som levde her, ryddet land, bygde en katedral, og seilte videre sørover for å plyndre kystene av Europa.

Kirsti Jaregs Øyene i vest forteller om naturen, vegetasjonen, dyrelivet, historien og menneskene.

Omkring år 700 kom irske munker og kristnet de keltisktalende innbyggerne på Shetland, den nordligste øygruppen. Noen årtier etter kløyvde forfedrene våre tåkebankene, og snart brukte folk «norrøn tunge» her ute. I hele middelalderen seilte knarrer og andre kjøpmannsskip livlig mellom Bergen og Hjaltland, som nordmennene kalt det, med mel, skinn, fisk og fuglefjær. Men i 1380 drev øyene inn i favntaket til danskekongen. Senere ga han dem bort som pant for medgiften til datteren sin, og løste aldri inn pantet.

Under den annen verdenskrig brakte små vestlandske fiskeskøyter angstridde flyktninger fra det okkuperte fedrelandet hit ut i sikkerhet. Sjøfugl, ravn og lundefugl seilte som bisvermer rundt dem.

På Orknøyene er Mainland selve dronningen i øyriket. «People here are very sympathetic towards Norway, » sa bussjåføren i sommer og viste oss flagget til øyfolket. Det er likt vårt eget, bortsett fra at det hvite korset er erstattet med et gult. Han fortalte videre at orknøyingene feirer 17. mai og har beholdt odelsretten som en stolt arv fra vikingtiden. «We love freedom, you know.»

Den mest utrolige opplevelsen er likevel en landsby som er gravd frem fra torven og stiger frem slik den var da folk levde her for 5000 år siden med møbler, peiser og senger av flate sandstein, med kloakkanlegg og innlagt vann. De dyrket korn på de vide slettene mot havet under et klima som var varmere enn vårt. Sine døde behandlet de med ærefrykt, for de hyllet dem i et veldig gravkammer som minner om de romerske mausoleene eller pyramidenes indre.

Likevel spørs det om ikke den sørligste av disse øygruppene og den som vi nordmenn vet minst om, Hebridene, pirrer nysgjerrigheten mest, ikke minst fordi vi vet så lite om den, og fordi Jareg går menneskene her ute så nær og bruker like mye plass på denne øygruppen som de to andre tilsammen. Også her slår naturen ut de store strendene sine, blikket fanger de fargerike, nedslitte bryggene med sjarker og skøyter, etser inn de mørke silhuettene av gamle menn som sitter med ryggen mot land og ansiktene mot sjøen. Til tross for fuglefjell av kulturhistoriske opplysninger fra disse melkeveiene av øyer i havet, er det de grå og grønne fargene mot et skoddelagt alveland som sitter igjen.