Debatt

Arbeiderpartiet stoler mer på Brussel enn på egne velgere | Andreas C. Halse

  • Andreas C. Halse
Tillit er noe som bør gå begge veier, men for Aps del virker det som om tillit er noe som skal gå tjenesteveien fra grasrota via partikontoret og til Brussel, skriver Andreas C. Halse.

Arbeiderpartiet gir gjerne fra seg makt, men bare hvis den flyttes oppover. Å stole på velgerne kommer fortsatt ikke på tale.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Arbeiderpartiets stemmegivning på Stortinget de siste ukene har vært interessant å følge med på.

For det første har de ikke bare gått med på å avgi tilsynsmyndighet over norsk finansnæring til EU, men også avgitt myndighet til å fatte vedtak som berører norske finansaktører. Blant annet vil den gamle statsgarantien for bankinnskudd på 2 millioner kroner mest sannsynlig stå for fall.

Beslutningen griper dypt inn i norsk selvbestemmelse. Faktisk så dypt at det ifølge Grunnloven er snakk om en suverenitetsavståelse som krever ¾ flertall på Stortinget.

For det andre har de stemt mot et forslag som gir velgerne mer, og partiene mindre, makt over hvem som blir valgt inn på Stortinget (for øvrig samme dag som de stemte for lønnsøkninger til seg selv). Min motpart i denne spalten har allerede skrevet utmerket om hvorfor forslaget burde gått gjennom.

Partiet vet best

Stemmegivningen i de to sakene henger sammen fordi den viser så godt hvem Arbeiderpartiet har, og hvem de ikke har, tillit til.

Når det kommer til å avgi makt oppover, er troen på at EU-byråkratiet skal belønne oss med gode løsninger tilsynelatende grenseløs.

Det som derimot synes uaktuelt for partiet, er enhver idé om å avgi makt nedover til egne velgere.

Der er mistilliten fullstendig dominerende. Partiet vet fortsatt best.

Konsekvent uvilje til å lytte

Eksemplene er ikke tilfeldige. I nyere tid utviser Ap nærmest en konsekvent uvilje til å lytte til egne velgere når de er på kollisjonskurs med partiet. I valg er Ap kjent for å ha særdeles sentralstyrte nominasjonsprosesser.

Partiet har også vært motstandere av ethvert forslag som kunne ha flyttet mer makt til velgerne.

Hverken endringer som gjør det enklere å stemme frem folk som i utgangspunktet står lavt på listene eller som gir mulighet til å styrke folk som allerede står høyt på listene, kan aksepteres av Ap-toppene.

Forutsetning for å stå støtt

Den sentraliserte makten er en forutsetning for at partiet skal kunne stå støtt og samlet i politiske saker der de er på kollisjonskurs med egne velgere.

I den særdeles betente OL-saken, som både det norske folk og et flertall av Aps egne politikere var motstandere av, var ledelsen beredt på å bruke partipisken til å tvinge gjennom det ja-vedtaket de ønsket seg helt til Høyres stortingsgruppe satte ned foten på overtid.

Den type manøvrer ville neppe vært like enkle uten den store maktkonsentrasjonen som i dag er samlet i partiledelsen.

På den annen side er det vanskelig å komme på en eneste konfliktsak der Arbeiderpartiet har gått mot å avgi makt og suverenitet til EU-systemet på bekostning av norske velgere og det norske Stortinget. Unntaket er reservasjonen mot postdirektivet, men heller ikke det vedtaket ble noen gang fulgt opp i praktisk politikk.

Tillit og lojalitet

Tillit er noe som bør gå begge veier, men for Aps del virker det som om tillit er noe som skal gå tjenesteveien fra grasrota via partikontoret og til Brussel.

Velgerne skal ha tillit til partiet, partiet skal ha tillit til ledelsen og ledelsen skal ha tillit til EU.

Det bør holde med et raskt blikk ut på kontinentet for å se hvordan det går med sosialdemokratiske partier som setter lojaliteten til EU foran lojaliteten til egne velgere.

Det er ikke en strategi som gir spesielt god politikk og definitivt ikke en strategi som vinner valg.


På Twitter: @achalse

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nysgjerrig på hva Andreas C. Halse har skrevet tidligere i spalten Internrevisjonen?

Les også Anne Siri Koksrud Bekkelund i samme spalte:

Les mer om

  1. Internrevisjonen
  2. Arbeiderpartiet (Ap)