Historier om upassende sex skyver presseetikken til side

Å stille kritiske spørsmål er ikke lenger gangbar metode hvis kilden definerer seg som et offer.

Hva skal til for at noe kan kalles journalistikk? Er det journalistikk hvis jeg publiserer en sak med deg som eneste sannhetsvitne? Uten at jeg gjør selvstendige undersøkelser, og uten at jeg verifiserer påstandene dine? Uten at jeg får i tale åpenbare motstemmer, ja, helt uten at jeg stiller kritiske spørsmål – er det da journalistikk?

Svaret er nei. Og når det du blir sitert på, i tillegg er egnet til å skade et lett identifiserbart menneske alvorlig, begynner det å ligne på presseetisk kollaps.

VG, NRK, Morgenbladet og også P2-programmet «Norsken, svensken og dansken» har den siste uken intervjuet eller omtalt forfatter Hilde Rød-Larsens beskrivelse av en seksuell relasjon som ligger mer enn 20 år tilbake i tid. Den relasjonen var mellom Rød-Larsen selv og en bekjent. Hun var 25 år, han var en god del eldre. Hun hadde et helseproblem, han jobbet som psykiater og var engasjert i denne typen lidelser.

Ensidig beretning

Rød-Larsen sier at hun i arbeidet med sin siste roman har kommet frem til at hun ble utnyttet seksuelt den gangen. Det kan hende. For publikum er det imidlertid umulig å vite.

NRK og Morgenbladet har riktignok forsøkt å få kontakt med den omtalte mannen, uten å få svar. Men det hjelper ikke leseren. Publikum ender uansett opp med svært unyansert informasjon. Der får vi bare den ene partens beskrivelse, og denne beskrivelsen blir heller ikke konfrontert kritisk av journalistene som bringer den videre. Dermed får den full definisjonsmakt.

Problemet er todelt: Overgrep og seksuell utnyttelse er alvorlige størrelser som vi som samfunn fordømmer. Heldigvis.

#Metoo-bevegelsen pekte i tillegg på at selv frivillig sex i realiteten kan være tvangspreget hvis det er en formell asymmetrisk maktrelasjon mellom partene. Men da er det viktig at vi hele tiden vurderer og diskuterer hva som skal falle innunder disse kategoriene, og hva som bare er kvalmt, opprørende eller i utakt med tidens moralbegreper.

Jeg ser ingen tegn til en slik diskusjon hos de mediene som nå setter dagsordenen. Og det er dessverre ikke overraskende. Å stille kritiske spørsmål er ikke lenger gangbar metode hvis kilden definerer seg som et offer.

Hatefull forhåndsdømming

Men mye mer alvorlig er det at mediedekningen av Rød-Larsens historie nå bygger en massiv og hatefull forhåndsdømming i sosiale medier. Alle med en viss innsikt i norsk offentlighet har nemlig for lengst skjønt hvem mannen er.

Romanens tematikk kombinert med forfatterens kronikk i Morgenbladet gir klare signaler i seg selv. I tillegg bidrar alle artiklene med en informativ mengde hint og antydninger.

Leseren kan også lett få inntrykk av at mannen var hennes terapeut. Selv om relasjonen sprang ut av et privat møte og ikke terapi, omtales han nemlig konsekvent som «psykiateren».

VG siterer dessuten Rød-Larsen på at det er viktig å si fra, fordi dette handler om en lege som fortsatt behandler pasienter.

Også i P2s podkast «Norsken, svensken og dansken» gis det samstemt beskjed om utilgivelig oppførsel. Programmet når ut til lyttere i hele Skandinavia, men det tas ingen forbehold. Ikke én liten påminnelse om at de ikke kjenner den andre siden av saken. Tvert imot er det som om ytterligere informasjon ikke trengs.

Enkildejournalistikk skal unngås

#Metoo-sakene setter både rettsstatens prinsipper og presseetikken på prøve, og pressen feiler igjen og igjen.

Enkildejournalistikk skal unngås, og i særdeleshet når det kan være strid om sannheten. Men det er som om historier om upassende sex legitimerer en gapestokklignende tilstand vi ellers aldri aksepterer i norske mediehus.

Om og om igjen skyves Vær varsom-plakaten til side. VG ble felt for grove brudd i 2019. Likevel brakte de nå Rød-Larsens fortelling inn i den norske offentligheten med én eneste kilde, uten noen synlige tegn til selvstendige undersøkelser.

Hva er det med denne saken som er så vesentlig at vanlige presseetiske prinsipper ikke skal veie like tungt som ellers?

Oppdatert torsdag 8. desember klokken 9.48: I den første versjonen sto det at VG brakte «Rød-Larsens fortelling inn i den norske offentligheten med én eneste kilde, og uten noen synlige tegn på at de har forsøkt å gi den andre parten tilsvarsrett.»

VG har etter publisering oppdatert sin sak med opplysning om at de hadde forsøkt å komme i kontakt med den andre parten.

Medierevisjonen er en spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.