Er regjeringen og Stortinget ofre for egne vedtak i Fosen-saken?
Kan det være slik at prosessen for saksbehandling av vindmøller kan være noe av årsaken til at staten er kommet opp i en tilsynelatende nesten uløselig situasjon?
Kan fraværet av bred involvering av involverte parter nettopp være rotårsaken til at politisk ledelse ikke tidlig nok oppfattet sprengstoffet i denne saken?
Hvordan kunne alle partier på Stortinget i 2015 så ensidig oppfordre Statkraft til denne utbyggingen? Rakk ikke Fosen-sakens dimensjoner frem til politikerne på nasjonalt nivå?
Energibransjen/-sektoren i Norge, inklusiv Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statkraft med flere, har i alle år kjempet mot at plan- og bygningsloven skal gjelde for utbyggingssaker innenfor sin sektor. De har argumentert for at konsesjonslovgivingen skal være arenaen for etablering av kraftlinjer, vassdragsreguleringer og vindmøller, selv om disse tiltakene medfører betydelige inngrep i natur og nabolag.
Dagens beslutningsprosesser i energisaker er lagt til NVE, med mulighet for å klage til Olje- og energidepartementet. Dette betyr at en betydelig prosess-, utrednings- og beslutningsmakt er lagt til organer fjernt fra dem det faktisk angår i lokalsamfunnet. Kommunen, som lokal planmyndighet, er redusert til en høringspart i prosesser styrt av statsansatte.
Et samlet «Plan-Norge» har gjentatte ganger påpekt urimelige sider ved dette og gått inn for at behandlingen av det fysiske tiltaket i energisaker må behandles etter de samme prosesser som fysiske tiltak ellers i Norge. Prosesser etter plan- og bygningsloven er lagt opp for å sikre lokal involvering og eierskap til beslutningene. Fosen-saken synes å være et eksempel på hvor galt det kan gå når lokalsamfunnet ikke er bredt involvert i prosessen.
En rekke utredninger har fremmet forslag om at tiltak i energibransjen skal behandles etter plan- og bygningsloven. Til tross for slike gode råd har Stortinget gjentatte ganger valgt å lytte til energisektorens ønske om full styring innenfor egen sektor. Planlegging av bane og vei derimot er i 30 år blitt behandlet etter plan- og bygningsloven.
Er det slik at vi nå ser konsekvensen av at lokalsamfunnet har fått en tilskuerrolle i beslutninger som i stor grad påvirker deres eget ressursgrunnlag, identitet og kultur?
Bør vi ikke nok en gang få en samlet gjennomgang av hvordan så store utbyggingssaker blir utredet og besluttet?
Knut Sørgaard, planlegger
