Hvor skyldig er Bibelen i læren om et evig helvete?

Kort sagt, mandag 13. februar.

Å løse problemet rundt helvetesideologier ved å slette bibeluttalelser om «fortapelse», virker irrelevant. Bibelen som var i bruk på Jesu tid, besto bare av «Det gamle testamente». Det overraskende er at denne sier lite om helvetets evige pine. Hvorfor så taus rundt dette grufulle stedet? Var det ikke viktig nok?

Svaret kan ligge i Det gamle testamentets generelle syn på menneskenaturen. Der ansees ikke sjelen som udødelig – en motsetning til de hedenske religionene som Gud forbød.

Det hebraiske ordet for sjel (nefesh) i Det gamle testamentet sikter til hele det levende mennesket som Gud blåser sin livspust inn i (ruach = ånd; 1. Mosebok 2,7). Når mennesket dør, går Guds livgivende pust tilbake til Gud som ga den. Dette er døden. Fordi mennesket ifølge Det gamle testamentet ikke har en udødelig sjel, har det heller ingen bevissthet i døden. Dermed blir ingen fortapte sjeler gjenskapt til å lide evig pine etter døden.

Da Det nye testamentet ble skrevet, hadde samfunnet allerede vært under sterk hellenistisk påvirkning. Det gamle testamentet ble oversatt til gresk et sted mellom det tredje og første århundre før Kristus. Det greske ordet for «sjel» (psyche) representerte et hellenistisk, dualistisk menneskesyn og kunne dermed ikke uttrykke det hebraiske helhetlige synet på «sjel».

Det nye testamentet forstås best i lys av Det gamle testamentet, samt en anerkjennelse av hellenismens innflytelse.

Mildrid W. Nilsen, teolog, historiker, lærer og forfatter