«Død knivmann», står det. Jeg kjenner det knyter seg i hele meg.
«Knivmannen» var min venn.
«Død knivmann», står det. Over alt. Jeg kjenner det knyter seg i hele meg. Ikke av frykt, men av sorg. «Knivmannen» var min venn. For noen år siden var han en nær venn. En som hjalp meg. En som så meg. En jeg stolte på. En jeg lærte av. Og ikke minst, en jeg lo med.
Vi var skuespillerstudenter sammen. Vi drømte sammen, og vi ble voksne sammen. På hver vår måte.
Sist vi snakket sammen var i sommer. Ting var tungt, men bedre, sa du. Én dag av gangen. Du fikk endelig hjelp nå, tenkte vi alle. Men du fikk ikke det. Ikke den hjelpen du trengte.
Ting er ikke sort/hvitt, og denne saken har mange ofre. Ett av dem var min venn, som tirsdag mistet livet i en tragisk hendelse, som kunne vært unngått.
Jeg vet ikke hva man kan gjøre for at dette ikke skjer igjen. Men noe må gjøres, og det må gjøres nå! Om ikke for min venn, så for din.
Hvil i fred, venn. Takk for alt du var for meg.
Dette er en redigert versjon av en tekst som først ble publisert på Facebook av Johansen.
