Debatt

Russland ønsker sikkerhet, ikke krig

  • Morten Jeppesen
    Morten Jeppesen
    Universitetslektor i statsvitenskap, Universitetet i Agder, og tidligere Russland-forsker, Forsvarets forskningsinstitutt
En ukrainsk soldat i en skyttergrav ved Donetsk. Bildet er tatt 10. januar i år.

Russland ønsker ikke krig, men er villig til å bruke militærmakt både i og rundt Ukraina. Faren for en storstilt russisk invasjon er likevel liten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Russland har den senere tid flyttet store militære styrker til områdene nær Ukraina. Ukraina frykter invasjon. Russlands styrkeoppbygging skaper stor bekymring også i USA og Nato for at den spente situasjonen kan utvikle seg til en storkrig.

Hvor langt er Russland villig til å gå? Hva er det som er så viktig for Russland at man er villig til å sette freden og sikkerheten i Europa på spill?

Russlands nære utland

Andre juledag 1991 ble Sovjetunionen oppløst. President Vladimir Putin har omtalt denne hendelsen som «det 20. århundres største geopolitiske katastrofe».

Det historiske Russland mistet store deler av sitt territorium, sine enorme naturressurser og deler av sin økonomi og militære kapasitet. I tillegg ble et titall millioner etniske russere og russisktalende boende utenfor Russlands grenser, herunder på Krim og i Øst-Ukraina.

Også basene til den strategisk viktige Svartehavsflåten ble liggende i Ukraina.

Allerede fra 1993 fikk begrepet «det nære utland» en helt sentral plass i Russlands utenriks- og sikkerhetspolitiske tenkning.

Det nære utland ble definert som en særskilt russisk interessesfære

Begrepet henviser til de tidligere sovjetrepublikkene som nå var blitt selvstendige stater og omkranset det nye Russland.

Det nære utland ble definert som en særskilt russisk interessesfære. Forestillingen om et eget omland hvor Russland hadde rett på avgjørende innflytelse, ble legitimert med henvisning til de millioner av etniske russere og russiskspråklige som nå var bosatt i landene omkring.

Fra offisielt hold ble det også fremholdt at Russlands historiske arv som stormakt hjemlet en slik rolle.

Blottla Russlands begrensede makt

Sikkerhet defineres gjerne som fravær av trusler mot sentrale verdier. Etableringen av det nære utland som retningsgivende for Russlands tenkning innebar at utviklingen i det postsovjetiske området ble gjort til et sikkerhetspolitisk anliggende for Russland.

I vest innebar dette at forsøk fra andre aktører på å tilta seg makt og innflytelse i Russlands nærområder ble betraktet som en direkte sikkerhetstrussel. Samtidig søkte mange av de tidligere Warszawapaktlandene og sovjetrepublikkene nettopp vestover: mot Nato, USA og et stadig tettere integrert Europa.

Utvidelsene av Nato blottla Russlands begrensede makt og innflytelse i det nye Europa

I Russland skapte dette en følelse av marginalisering. Vestmaktene spiste seg inn i en stadig smalere buffersone mellom Russland og det øvrige Europa.

Dette perspektivet fant gjenklang i den kollektive russiske hukommelsen: Invasjoner har kommet vestfra – under Napoleon, ved utbruddet av første verdenskrig og gjennom Hitlers Operasjon Barbarossa.

Nå opplevde det nye Russland et stadig større misforhold mellom eget selvbilde og erkjennelsen av at Vesten ignorerte Russland og russiske interesser. Utvidelsene av Nato blottla Russlands begrensede makt og innflytelse i det nye Europa. Vestalliansen sto nå på dørstokken.

Åpnet et nytt mulighetsrom

På 2000-tallet har Putins store prosjekt vært å gjenreise Russlands status og rolle som stormakt. Russland er blitt stadig mer selvhevdende og har også hatt viktige utenrikspolitiske seire.

Samtidig har flere forhold bidratt til å svekke USAs og Vestens makt og innflytelse i internasjonal politikk.

Hver på sitt vis har krigene i Irak, Afghanistan, Libya og Syria synliggjort begrensningene i USAs og Natos evne til å realisere uttalte mål og påvirke historiens gang. Disse krigene har også avdekket spenninger og interessemotsetninger innad i Nato og mellom USA og Europa.

Sett fra Moskva har disse utviklingstrekkene åpnet et nytt mulighetsrom overfor Ukraina.

I en norsk offentlig utredning fra 1995 (NOU 1995: 31) kan man blant annet lese: «Det store innslaget av russere på Krim og i Ukrainas østlige område utgjør også en latent trussel mot fred og stabilitet i området.» Det er på mange måter denne trusselen man har sett utspille seg gjennom Russlands annektering av Krim og i den påfølgende krigen i Øst-Ukraina.

Ukrainas beliggenhet i Russlands nære utland gjør at Moskva er villig til å ta i bruk helt ekstraordinære virkemidler – herunder militærmakt og annektering av et annet lands territorium – for å ivareta sine sikkerhetsinteresser.

Liten fare for storstilt invasjon

Ser vi på dagens spente situasjon tror jeg likevel at faren for en storstilt russisk militær invasjon av Ukraina er liten.

Putin søker ikke å bygge et imperium, og kostnadene ved en invasjon vil være svært høye sett opp mot mulige gevinster.

Dersom Russland, USA og Nato ikke klarer å komme nærmere hverandre gjennom samtalene denne uken, er det trolig mer sannsynlig at Russland kan komme til å gjennomføre mer begrensede militære operasjoner eller iverksette andre tiltak med sikte på å «låse» situasjonen i og rundt Øst-Ukraina.

Russland har allerede en fot i bakken gjennom sin militære tilstedeværelse og støtte til separatistene i Øst-Ukraina. Kostnadene ved å bevare denne situasjonen vil være vesentlig lavere enn ved en invasjon. Slik kan Moskva sette en stopper for ukrainsk Nato-medlemskap i overskuelig fremtid.

Sett fra Putins ståsted er dette helt nødvendig for å ivareta Russlands sikkerhet.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Russland
  2. Ukraina
  3. Nato