Debatt

Kort sagt, fredag 8. april

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Oslo-skolen. Kildesortering. Boligbygging. Strømpriser. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En ny inntaksmodell er nødvendig

Forskere fra Universitetet i Oslo er i et innlegg 4. april opptatt av premissene for ny inntaksmodell i videregående skole. De deler vår bekymring for økt segregering, men advarer mot en overdreven tro på effekten av en ny inntaksmodell.

Skal vi lykkes med å jevne ut forskjellene i Oslo-skolen og gi alle elever like muligheter, er det helt klart at vi må gjøre mange ting på en gang. Det gjør vi også, og vi kommer ikke unna en endring i inntaksmodellen.

Blant tiltakene forskerne peker på, er et sterkere fokus på ressursfordeling. Med god grunn.

Tidligere ble de videregående skolene finansiert gjennom ren stykkprisfinansiering der pengene fulgte eleven. Konsekvensen var at de mest populære skolene også fikk mest penger. De mindre populære skolene og skoler med høyt frafall fikk langt mindre. Derfor endret dette byrådet finansieringsordningen i 2019.

Jeg tror også det er viktig å dyrke frem flere populære skoler gjennom aktiv plassering av attraktive studieprogram på flere skoler. Det har vi blant annet gjort på Edvard Munch med estetiske fag, Ullern med forskerprofil og IB (International Baccalaureate) på Bjørnholt.

Sunniva Holmås Eidsvoll, byråd i Oslo for oppvekst og kunnskap (SV)


Feil om kildesortering

Om noen år trenger oslofolk kanskje ikke å sortere plastavfall. Vi ønsker at plast tas ut av restavfallet i et eget anlegg. Hvorfor valgte vi ikke dette i stedet for de fargede posene da kildesortering i Oslo ble vedtatt i 2006? Fordi avansert ettersortering ikke fantes. I 2007 valgte vi Optibag, datidens beste teknologi.

Aftenposten skriver 4. april at «Follo og Romerike valgte i samme periode et anlegg som gjorde sorteringsjobben i etterkant». Dette er ufullstendig. Romerike-anlegget var ferdig i 2014, ikke for 15 år siden.

Oslo var tidlig ute med kildesortering i Norge. Optibag-anlegget på Haraldrud er et av verdens største og mest avanserte. Etterpåklokskap er lett. Vi er heller stolte av at vi gikk foran.

Avisen påpeker at Oslos renovasjonsgebyr er høyere enn Nordre Follos. Men gebyrgrunnlaget her er lavere enn i for eksempel Lillestrøm og Lørenskog. Gebyr er mer enn prisen på et anlegg.

I fremtiden blir verden avhengig av resirkulerte råvarer. Nå har vi tegnet kartet. Politikerne må lage terrenget. Mens vi venter, sorterer vi som før i grønne og lilla poser. Det nytter. Takk for at dere kildesorterer!

Hans Petter Karlsen, direktør, Renovasjons- og gjenvinningsetaten


Hvorfor ikke gjøre en ekstraordinær innsats for boligforsyningen?

«Flere boliger er ikke nok for Oslo», skriver representanter for Oslo Arkitektforening i Aftenposten 4. april. Kronikken viser manglende forståelse for at det er avgjørende at det bygges mange nok, rett og raskt nok.

I pressområder der befolkningsveksten over år ikke er fulgt av en tilsvarende boligbygging, er det godt dokumentert at vanlige folk med vanlige inntekter sliter med å skaffe seg egen bolig. Det er ofte langt flere boligkjøpere enn det er boliger til salgs. Når tilbudet er lite, øker prisene.

Det er eiendommelig at kronikkforfatterne ser ut til å bortforklare at flere boliger i Oslo kan dempe prispresset. Mange boligbyggelag kan tilby boligsøkere uten egenkapital muligheter gjennom ordninger som leie-til-eie og deleie.

Siden årtusenskiftet har Oslos innbyggertall økt med 200.000. Samtidig er det bygget knappe 60.000 boliger.

Norske boligbyggelags landsforbunds boligvennlighetskåring viser at Oslo kommune er dårligst av landets storkommuner når det gjelder å tilrettelegge for boligbygging. Blant annet grunnet stadig lengre saksbehandlingstid.

Dette er det mulig for myndighetene å gjøre noe med ved å planlegge flere områder og gjøre flere tomter byggeklare vesentlig raskere.

Bård Folke Fredriksen, direktør, Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL)


Vår unødvendige strømpriskrise

Elektrisk kraft er hovedsakelig bygget ut av stat, kommuner og fylkeskommuner. Unntaket er kraft til industri samt vind- og småkraftverk som er kommet til i nyere tid.

Elektrisk kraft har vært en felles eid offentlig tjeneste, på linje med vann, avløp og renovasjon. Mellomlandsforbindelser, luftlinjer og sjøkabler er primært bygget for å sikre krafttilførsel, siden vann i elver og magasiner er væravhengig.

Overskuddskraft selges til andre land på betingelser som er fordelaktige for begge parter. Norges kjøp fra utlandet gjøres på samme vis. Energiloven som trådte i kraft 1. januar 1991, hadde slike ideer som utgangspunkt. Samtidig skulle prisen motivere til rasjonell bruk av en vare med begrenset tilgjengelighet.

Prisutviklingen fra høsten 2021 var den gang ikke forutsett av noen. Da ville den internasjonale handelen blitt økonomisk dekoblet fra den nasjonale.

Normalt justerer man kursen (regelverket) når ny kunnskap oppstår. Nær sagt «alle» innlegg skrives ut fra premisset om at strøm er en omsettelig vare som alt annet. Når premisset er feil, blir det meningsløst å diskutere videre.

Som Henrik Ibsen gjennom Peer Gynt så klokt formulerte seg: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.»

Vi har fått en underlig høyre/venstre-debatt om det frie marked. Man kan selvsagt være tilhenger av markedsmekanismen og dens fordeler samtidig som man styrer offentlige ytelser.

Vi må snarest etablere et pristak for elektrisk strøm som gjenspeiler nivåer vi har levd godt med gjennom flere tiår, samtidig som vi håndterer klimakrisen og temporære skyhøye gasspriser. Det vil garantert fortsatt stimulere til strømsparing og trygge forsyningssikkerheten.

Det går an å ha minst to tanker i hodet samtidig?

Birger Hestnes, sivilingeniør elkraft


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kort sagt