En bror for lite

I 1986 mistet jeg min lillebror. Han ble rammet av strupelokksbetennelse. I dag er det vaksine mot det.

Jeg leste nylig en artikkel på NRK Ytring som traff meg midt i hjertet. Den var skrevet av en mann som på 50-tallet hadde mistet to av sine eldre søsken i kikhoste og meslinger. Begge er sykdommer som det i dag finnes vaksiner for.

Artikkelen var en fin og viktig påminnelse om hvorfor vi vaksinerer våre barn.

Jeg har aldri trengt en slik påminnelse. Helt siden jeg var barn har jeg levd med vissheten om hvorfor dette er viktig. For også på 1980-tallet døde norske barn av sykdommer som det i dag finnes vaksiner for.

Ble alvorlig syk og døde

I 1986 mistet jeg min lillebror. Han ble rammet av strupelokksbetennelse (epiglottitt).

En frisk og aktiv toåring ble brått alvorlig syk og døde. To små raske ben løp ikke lenger imot meg i barnehagen. Min lille lekekamerat var der ikke lenger.

Jeg var fem år da han døde. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på ham og savnet broren min som ikke fikk vokse opp med meg. To foreldre sto igjen knuste av sorg og måtte leve videre.

Takket være vaksinen, er dette en sykdom de færreste foreldre i dag kjenner til.

Utryddet etter vaksinen kom

Strupelokksbetennelsen var forårsaket av bakterien Haemophilus influenzae type B (HiB). Vaksinen mot denne bakterien ble utviklet på slutten av 1980-tallet og ble innført som en del av barnevaksinasjonsprogrammet i 1992.

De fleste norske barn født etter 1990 har fått tilbud om vaksinen. Før vaksinen kom var denne bakterien den vanligste årsak til hjernehinnebetennelse og andre alvorlige infeksjoner, inkludert strupelokksbetennelse, hos småbarn her i landet.

Det var særlig barn under fem år som ble rammet. I årene før vaksinen kom ble årlig mer enn 200 barn alvorlig syke av denne bakterien. Tre til åtte prosent av disse barna døde og en betydelig andel fikk varige mén som hørselstap, mental retardasjon eller lettere grad av nevrologisk skade.

Etter at vaksinen ble innført er disse infeksjonene praktisk talt utryddet (Folkehelseinstituttet, Vaksinasjonsboken ).

Vi har ingen barn å miste!

Da mine to yngre søsken senere ble født og kunne få denne vaksinen, var det ikke med bitterhet, men med lettelse og takknemlighet mine foreldre takket ja.

Og da jeg, 25 år etter at min bror døde, fikk min førstefødte og hun fikk sine vaksiner, var det nettopp med lettelse og takknemlighet vi tok imot dem.

Vaksiner er viktig. Vi har ingen barn å miste!

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.