Det nye politiske feltet

  • Journalist
  • Dag Kullerud

Kirken, Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd og andre tros- og livssynssamfunn går sammen og ber Regjeringen om å utarbeide en helhetlig religionspolitikk.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

LEDERNE FOR en rekke tros— og livssynssamfunn ber nå Regjeringen opprette et offentlig utvalg som kan utrede religionspolitiske spørsmål. I et brev til Regjeringen skriver de at «vinterens mange diskusjoner som ligger i skjæringspunktet mellom integreringspolitikk og religionspolitikk, har aktualisert behovet for en religionspolitikk som er reflektert, gjennomdrøftet og som samler bred oppslutning».

På en vennlig måte forteller de med andre ord Regjeringen at håndteringen av spørsmålene om blasfemiparagraf og hijab i politiet viste forholdsvis liten grad av refleksjon. Helseministerens samrøre med Snåsamannen er kanskje kuriøst i dette bildet, men saken skapte neppe et bedre bilde av Regjeringens prinsipielle tankekraft.

Samstemte.

Det er i seg selv interessant at blant andre direktøren for Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, generalsekretæren i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender og generalsekretæren i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, går sammen om et slikt brev. Ikke minst gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har de også tidligere kommet med flere felles utspill.

Der enkelte politikere forsøker å splitte, prøver lederne for tros- og livssynssamfunnene å binde sammen. Med bakgrunn i vår kulturhistorie er det ikke minst interessant å se hvor samstemte Den norske kirke og Human-Etisk Forbund synes å være. Livssyn skiller selvsagt, men i den prinsipielle tilnærmingen til spørsmål om likebehandling av religioner og livssyn står de sammen. På det religionspolitiske området markerer Den norske kirke og Human-Etisk Forbund mer og mer en allianse i møte med politikerne.

Et av de viktigste punktene lederne vil ha utredet, dreier seg om rettighetskollisjoner, som når trosfrihet veies mot ytringsfrihet eller kvinners rettigheter. De ønsker en samordning av lovverket i forhold til tros- og livssynssamfunn og gjennomgang av livssynspolitikken i offentlige institusjoner. Det understrekes at utredningen bør ha en menneskerettslig forankring.

Inkonsekvente vedtak.

Regjeringen kan se på initiativet som en gave foran valget. Dersom den handler raskt og får på plass et slikt utvalg, blir det et godt bidrag til det som kalles sammenhengskraften i samfunnet. Ikke fordi et utvalg løser alle problemer, snarere fordi initiativet kommer fra dem som representerer mangfoldet på dette området. Det paradoksale er at mens de ofte er enige, forsøker politikere å splitte dem gjennom inkonsekvente holdninger og vedtak. Det er svært viktig for samfunnet at lederne for tros- og livssynssamfunnene møtes i menneskerettighetsspørsmål. Løsere bånd mellom stat og kirke bidrar positivt til denne prosessen, likeså at Den norske kirke mer og mer ser på seg selv som et trossamfunn på linje med andre, og ikke som en statskirke med trosmonopol.

Statsstøtte.

I Dansk Folkepartis program står det at partiet aksepterer religionsfrihet, «men ikke religionslikhet». Bare statskirken skal motta støtte. Ikke minst for å motvirke at slike synspunkter få bedre fotfeste, bør Regjeringen ta initiativet på alvor.