Debatt

Hva vil det si å elske?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  • Kjærlighet er ikke bare følelser, men også vilje.

Hvordan kan jeg vite at jeg virkelig elsker noen? Dette høres kanskje ut som et rart spørsmål, men for meg er det alvorlig nok. Jeg er nemlig i tvil om hva jeg egentlig føler for samboeren min. Og nå er han begynt å snakke om at han ønsker å få barn, og at vi skal gifte oss. Og jeg vet ikke hva jeg skal si. Foreløpig har jeg klart å skyve det hele foran meg ved å si at jeg ikke synes vi skal bestemme oss for noe sånt – ennå. Vi har bare bodd sammen i ett år, og ingen av oss er ferdig med studiene. Jeg er 26 år og han er ett år eldre enn meg. I lengden vil disse spørsmålene likevel tvinge seg frem med full tyngde, og da må jeg vite hva jeg vil.

Har det fint.

På mange måter har vi det veldig fint sammen. Vi er gode venner, har felles interesser og humor – og god sex når vi først har det. Vi krangler sjelden og trives godt i hverandres selskap. Jeg var utvilsomt forelsket i ham den første tiden og kan ennå kjenne et stikk av forelskelse av og til.

Fra utsiden fremstår vi nok som et lykkelig par. Likevel er jeg i tvil om hvor dypt mine følelser for ham stikker – om jeg virkelig elsker ham. Han sier ofte at han elsker meg, og han sier det med overbevisning. Jeg svarer som regel det samme tilbake, men jeg kjenner at jeg sier det bare fordi han forventer det av meg, og ikke fordi jeg føler det slik.

Det jeg vet jeg kan stå inne for, er at jeg liker ham godt, og at jeg virkelig bryr meg om ham. Men det blir liksom litt puslete når han snakker om at han elsker meg. Da fremstår jeg som forbeholden, mens han er så uforbeholden i sine kjærlighetserklæringer.

Jeg har tidligere bare hatt ett seriøst og langvarig forhold, men vi bodde ikke sammen. Situasjonen var litt på samme måten den gangen også. Han sa han elsket meg, men jeg visste ikke helt hva jeg følte. Og derfor tok det da også slutt. Min tvil ble for mye for ham. Nå lurer jeg på om det samme kan komme til å skje igjen. At jeg skyver samboeren min unna med min tvil. Det vil jeg virkelig ikke, samtidig kan jeg ikke fornekte at jeg tviler. Fordi jeg rett og slett ikke vet hva det vil si å elske noen. Kan du hjelpe meg?

SVAR: En utbredt oppfatning går slik: Den sanne kjærligheten er vanskelig å beskrive, men lett å kjenne igjen. Med andre ord; når du først møter ekte kjærlighet, så vet du med deg selv at det er det du kjenner. Og når du tviler på følelsene dine, er det fordi de ikke er ekte. Dette er sikkert riktig i mange tilfeller. Men det er likevel ikke alltid slik. For kjærlighetens vesen er slett ikke lik for alle og enhver. Alle opplever den, tvert imot, på sin unike måte.

Kanskje tenker du at det å elske er en egenskap som kan defineres ut fra nærmest objektive kriterier. Og at det er noe kvalitativt annet enn at du liker kjæresten din godt og virkelig bryr deg om ham, slik du uttrykker det. Skillet mellom det å være glad i, og det å elske partneren sin, er det for øvrig mange som påpeker. «Jeg er fortsatt glad i ham, men jeg elsker ham ikke lenger.» I terapirommet møter jeg stadig vekk slike og lignende uttalelser. Og naturligvis er det en forskjell. Spørsmålet ditt er vel egentlig hva denne forskjellen handler om.

Jeg skal ikke prøve å gi et objektivt svar – for det finnes ikke. Men det finnes likevel noen mer eller mindre konkrete punkter som du med fordel kan legge til grunn: For eksempel om du virkelig er opptatt av hvordan han har det, om du virkelig ønsker ham alt godt, om du virkelig kan glede deg på hans vegne, og om du virkelig savner ham hvis dere er bort fra hverandre noen dager. Og kanskje det aller beste holdepunktet for følelsesmessig dybde – kjærlighetens lakmustest: Hvorvidt han er i stand til å utløse sjalusi hos deg. I konkrete eller tenkte situasjoner. Hvis du kan svare bekreftende på disse spørsmålene, er det grunn til å tro at dine følelser for ham stikker nokså dypt.

«Jeg elsker deg» uttrykker følelsesmessig dybde. Men det gjør også «Jeg er glad i deg». Det er ikke nødvendigvis slik at det første avspeiler mer følelsesmessig involvering enn det andre. Kanskje handler det vel så mye om hvilken uttrykksform du kjenner deg komfortabel med. Både overfor deg selv og samboeren din.

Hos noen sitter de sterke uttrykkene løsere enn hos andre, uavhengig av hvor sterke følelsene er. Siden du opplevde mye av det samme i ditt forrige langvarige forhold, lurer jeg på om du kanskje lar tvilen få for stor plass? I så fall skal du vite at de aller fleste kan kjenne på tvil av og til: «Er han virkelig den rette for meg» eller «Er dette den store kjærligheten?» Hvis du tenker at du må være hundre prosent sikker – hele tiden, er det sikkert vanskelig for deg å gi deg helt hen til de gode følelsene som du tross alt kjenner på. Da blir du uvegerlig noe forbeholden, og tvilen får stadig ny næring.

Må satse.

En annen måte å forholde seg til tvilen på, vil være å erkjenne at ingenting i livet er hundre prosent sikkert, eller absolutt entydig – det gjelder også i kjærlighetslivet – men at du likevel velger å satse på forholdet.

Og nettopp valget er viktig. For den sanne kjærligheten handler ikke utelukkende om følelser, den handler også om vilje. Ikke slik å forstå at du bare kan velge bort tvilen og bestemme deg for å elske. Men du kan velge hvordan du vil forholde deg til tvilen. Og kanskje hegner du om den, og dyrker den, mer enn det som er bra for deg og forholdet deres.

Kanskje bør du heller la tvilen komme kjærligheten til gode. For er det ikke bedre å satse på forholdet og siden oppdage at tvilen var berettiget, enn å skusle forholdet bort og så oppdage at du tok feil?

Det første kan gjøres om, men den andre feilen er vanligvis uopprettelig. Derfor bør du unngå å havne i den situasjonen. Lykke til, i alle fall!

Illustrasjon: www.svovel.no/Tora M. Norberg

Les mer om

  1. Debatt