Debatt

Funksjonshemmede blir satt i kommunal husarrest | Hans Hjellemo

  • Hans Hjellemo, senior kommunikasjonsrådgiver i Uloba – Independent Living Norge

Lørdag stiller funksjonshemmede i parade på Karl Johan med krav om at rikspolitikerne setter foten ned for kommuner som nedvurderer livene funksjonshemmede skal leve. Bildet er fra fjorårets parade. Finn Ståle Felberg

Lørdag stiller flere hundre funksjonshemmede i parade ned Karl Johans gate for å kreve å få være herre i sitt eget liv.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens det for alle andre er en selvfølge å få leve som man vil, er det langt fra virkeligheten for funksjonshemmede.

I januar 2015 ble retten til å få sine kommunale tjenester organisert som borger-/brukerstyrt personlig assistanse (BPA) nedfelt i Pasient- og brukerrettighetsloven. Målet er å sette funksjonshemmede i stand til å være aktive samfunnsborgere i utdanning, jobb, familie og fritid. Funksjonshemmede skulle selv få bestemme hva de trenger assistanse til, fra hvem, hvor og når det skal skje.

  • Les også innlegg fra to som ikke er like kritiske til tilbud i kommunal regi: Fra en grøft til en annen i debatten om funksjonshemmende

To og et halvt år etter at rettigheten ble lovfestet for noen grupper funksjonshemmede ser virkeligheten begredelig ut. Mange kommuner nekter å tilby rettigheten. De vil ganske enkelt ikke ha borgerstyrt personlig assistanse.

Der den tas i bruk, legges det ofte så store begrensninger og pålegg på assistansen at det ikke blir noen assistanse vi funksjonshemmede kan styre selv.

Tvinges til å leve på saksbehandlerens premisser

Rettighetsfestingen skulle gi oss funksjonshemmede mulighet til å delta i samfunnet. Kommunene svarer med strenge restriksjoner mot å reise, kutt i assistansetimer og ufrivillig flytting på institusjoner. Dermed tvinges funksjonshemmede til å leve livet sitt på kommunens og saksbehandlerens premisser. Og det livet er virkelig ikke mye å skryte av!

I Uloba – Independent Living Norge, som innførte BPA til Norge og som tilrettelegger tjenesten, får vi daglig servert tragiske historier fra fortvilte funksjonshemmede i kommunal husarrest.

De mest motvillige kommunene bruker vikarierende argumenter for å undergrave rettigheten som var den sittende regjeringens fanesak.

Men i hovedsak bunner skepsisen mot assistanseordningen i at vi funksjonshemmede ikke blir trodd på at vi kan styre vårt eget liv.

Derfor synes kommunen at vanlige kommunale hjemmetjenester, bofellesskap, sykehjem og institusjon tross alt er det enkleste.

Stolthetsparade i Oslo

Det er altså ikke hensynet til kommunens funksjonshemmede innbyggere som står i fokus, men hensynet til hva som er enklest for kommunen selv.

I dag er det drøyt 3000 funksjonshemmede med assistansebehov som benytter BPA. I 2016, ett år etter rettighetsfestingen, var veksten på beskjedne 200 personer, selv om regjeringen anslo at 14.500 funksjonshemmede ville bli omfattet av BPA-rettigheten.

Motvillige kommuner må ta skylden for at veksten har vært så lav.

Derfor sitter over 10.000 funksjonshemmede med assistansebehov og lever sine fortvilte liv på kommunens og saksbehandlerens premisser.

Nettopp derfor er det all grunn til å gå i Stolthetsparaden lørdag 17. juni fra Universitetsplassen klokken 11.00. Flere hundre funksjonshemmede krever å bli sett, hørt og – omsider – forstått i sitt krav om at rikspolitikerne setter foten ned for kommuner som nedvurderer livene funksjonshemmede skal leve.

I et år hvor det er stortingsvalg, blir det blir bokstavelig talt en parade på livet løs.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Funksjonsnedsettelse

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Slik bidrar du til å likestille funksjonshemmede, Grande

  2. DEBATT

    Nedleggelsen av spesialskoler ble en katastrofe for noen barn | Grete Fossbakk

  3. DEBATT

    Erstatningssøksmål mot egne ansatte er feil medisin for barnevernet

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 31. juli

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 10. oktober

  6. KOMMENTAR

    Kan Nikolai Astrup stanse alle de bisarre og absurde politiske beslutningene?