Gründere med samfunnsansvar

Samfunnets behov. Spenningen mellom egennytte og fellesnytte har økt sterkt i de vestlige samfunn i løpet av noen tiår, med voksende forskjell mellom rik og fattig. Det er et problem for demokratiet, med økende kriminalitet som et første tegn. Grådighetskultur er blitt en folkesykdom. Den gamle gründermentalitet med vekt på samfunnsansvar har tatt nye veier.I en søndagsbetraktning fra i sommer tar Kåre Valebrokk (17.7.) fatt i denne trend og beskriver en gruppe gründere med suksess som selger unna for å nyte livet med fortjenesten. Å skilte med rikdom er blitt en fristelse mange faller for. Skjønt han nok er noe reservert, — unner jeg dem det, skriver Valebrokk. Noe annet ville vel også være utidig fra en frispiller som TV 2.Det er fortsatt gode eksempler på gründere som bruker store deler av fortjenesten heller til veldedige formål enn til selvutfoldelse. Det er tradisjon for det. La oss ta for oss den kanskje mest iherdige norske gründer i vår historie, Hans Nielsen Hauge. Knapt noen annen har i sitt liv bidratt mer til å endre det norske samfunn, fra stagnasjon, fattigdom og pessimisme ved slutten av 1700-tallet til livsmot og nyskaping. Etter sin åndsopplevelse ble Hauge gründer og handelsmann, ikke for å tjene penger, men for å skape et bedre samfunn. Mennesket i den nye ånd skulle være et lys for verden, sa han, for å skape velferd rundt seg. Fortjeneste var ikke til eget bruk, men gitt til forvaltning. Samfunnets behov hadde forrang.I sin doktoravhandling om Hauges virksomhet i Bergen gir Dagfinn Breistein en oversikt som omfatter handel, shipping, papirfabrikker, saltverk, boktrykkeri, gruvedrift og møller. Hauge mobiliserte sine venner til initiativ og dristighet. Ikke minst fikk han flere gløgge bondesønner til å bli gründere. De skulle ut av sin nedarvede følelse av underklasse. Et par av "vennene" endte som stortingsmenn. Samfunnet kom i bevegelse, vekk fra den klassebaserte stagnasjon. Regimet var så skremt av denne nykomling at han satt flere år i fengsel. Men også da agerte han i sin gründermisjon. Et godt innblikk i denne samfunnsendrende aktivitet gis i boken til Alv Johan Magnus: "Veirydder med gnagsår - vekkelsen som forandret Norge".Denne samfunnsorienterte gründerånd holdt seg lenge, men i de siste 50 år er trenden snudd. Det er et vestlig fenomen. Fortjeneste for aksjonærer og en selv er kommet i høysetet, det samfunnsmessige perspektiv i annen rekke. En ny samfunnssykdom har rammet den vestlige verden, den kalles grådighetskultur. Den viser seg i at forskjellen på rik og fattig øker - mens demokratiet skulle tilsi det omvendte. USA er her trendsetter, med alvorlig fare for det sosiale samhold på sikt.(Se K.Phillips: "The politics of rich and poor"). Avstanden mellom de 10 % med størst inntekt og de 10 % med lavest øker stadig, også hos oss. Ett er sikkert, fortsetter det slik, vil demokratiet ikke være til å redde, for det forutsetter en kultur-etisk forpliktelse overfor fellesskapet. Vi kan ikke ha markedsøkonomi uten etiske normer. Det første forfallstegn er den økende kriminalitet.Den voksende ulikhet som følger av den svekkede moral i næringslivet er den direkte årsak til den økende kriminalitet - tross bedrede levekår, i seg selv et paradoks. Grådighetskulturen fører med seg en gründeraktivitet av kriminell art. Hvis penger blir den dominerende målesnor i et samfunn - som tendensen viser - øker kriminaliteten. Når dagens unge ser fotballstjerner og næringstopper håve inn sine millioner, virker det nedverdigende med kroppsarbeid til minstelønn. Gis det kanskje raskere veier til gevinst? Iallfall veskenapping, og på et høyere nivå, bankran. Oppfinnsomheten i alle typer svindel er skremmende, fra børs til trygd. Slik må det bli når penger er målestokk for verdier og anseelse. Det var en gang da amatøridrett ble oppfattet som den gedigne sport.Det var mindre kriminalitet i det vi kaller det tilbakeliggende samfunn. Arbeid ble sett på som en æressak. Å gå ledig eller på trygd var vanærende. Ikke lenger. Æressaken gjaldt også gründeren, som så seg mer som forvalter enn som eier. Hans tilfredshet lå i å være til nytte, ikke i å nyte. Og ingen glinset med sin rikdom. Den gode bedriftsleder trenger ikke vifte med millioner for å være tilfreds. Hans tilfredshet ligger i å få bruke sine evner til å skape verdier, være samfunnsbygger. Det betyr at nedleggelse og oppsigelser er siste utvei, ikke første skritt for å bedre fortjenesten. Det kan innebære stor forskjell.Den vestlige næringstrend er på feil kurs. Det er behov for en ny haugiansk selvbesinnelse, før det er for sent. Det er ikke annerledes ellers i samfunnet. I avis- og forlagsverdenen er det tydelig at hensyn til fortjeneste teller mer enn hensynet til hva publikum trenger å få vite - også det en undergraving av demokratiet. Eller ta de interstatlige forhold, der menneskerett er kommet inn som den primære fordring, men som ikke alltid etterleves. Hvis en statsminister drar til Moskva etter en oljeavtale og av den grunn unnlater å tale om Tsjetsjenia, bør vel "kristelig" fjernes fra partinavnet. Det gis ikke lenger noen realpolitikk uten moral, hverken i den nasjonale eller den internasjonale sfære.