La oss starte året med å ta tak i noen av flokene i norsk skolehverdag

Utviklingen går i riktig retning. Men har vi forstrukket oss?

Et anonymisert hjertesukk en fredag i november førte til en viktig debatt. At jeg nå signerer med eget navn, handler om at jeg ikke lenger er redd for at budskapet kan misforstås. Dette handler ikke om mine elever, men om norsk skole.

Det handler ikke om at jeg er en spesielt kjedelig lærer uten kontroll på mine elever, eller at mine elever er særs umotiverte.

At jeg ble inspirert av Kompani Lauritzen, handler heller ikke om at jeg ønsker militær disiplin i klasserommet. Jeg forstår godt hvorfor det funker for fenriken og ikke for meg.

Mer veiledning enn undervisning

I videregående skole i dag er målet å ha mer veiledning enn undervisning. Vi skal kjenne elevenes mål og gi tilbakemeldinger underveis.

Vi skal ha variert undervisning med fokus på relasjoner og gi elevene mulighet til å medvirke.

Vi har fått mer ansvar for elevenes psykiske helse, skal fange opp dem som har det spesielt utfordrende, og jobbe for at alle får vurdering. Fokus er hele veien kritisk tenkning, ytringsfrihet, demokrati og medborgerskap.

Det er ingen tvil om at det er en utvikling i riktig retning, men har vi forstrukket oss?

Det er ikke noe galt med norsk ungdom

Lærere har aldri hatt mer utdannelse eller større evne til å omstille seg og å tenke innovativt (som også pandemien beviste) enn i dag. Vi bretter opp ermene og jobber med nye satsingsområder, reviderte læreplaner og kunstig intelligens (som ChatGPT), som medfører rykende ferske problemstillinger.

Det er heller ikke noe galt med norsk ungdom. De er åpenhjertige, kritiske og nysgjerrige, og vi har ofte engasjerte og gode diskusjoner i klasserommet. Elevene er også grunnen til at jeg er glad i jobben min (og blir).

Nå har lærere og elever hatt juleferie, og vi skal gni søvnen ut av øynene. Mitt forslag er at vi fortsetter debatten i 2023 og starter året med å ta tak i noen av de flokene som skaper utfordringer i norsk skolehverdag.

Det er fint at elevene har fått mer medbestemmelse i klasserommet. Til tross for at jeg forstår både hensikten og formålet med formuleringene i «mobbeparagrafen» 9 A fra 2017, må vi vurdere i hvilken grad det påvirker lærerens handlingsrom.

I en klagesak bør læreren i større grad ivaretas, og lærerens opplevelse bør vel også ligge til grunn? I hvilken grad gjør frykten for klager læreren mindre tydelig i klasserommet?

Anmerkninger virker ikke

Vi må ta på alvor at det ikke finnes noe reelt alternativ for ungdom som ikke orker mer skole etter ti år i systemet. For mange oppleves det ikke frivillig å gå på videregående skole. Og når det er utgangspunktet, blir det uholdbart for alle parter. Det som i hvert fall ikke virker, er å gi anmerkninger til skoletrøtte elever.

Det fungerer heller ikke med PT-timer og 32 elever i klasserommet! Det virker som om medlemskapet er oppgradert, men ingen ønsker å betale for det.

Det er stor forskjell på det å undervise fra et kateter med god avstand til elevene og det å veilede hver enkelt elev ut ifra elevens forutsetninger. Det å drive god underveisvurdering i henhold til ny vurderingsforskrift (paragraf 3.3 og 3.10) krever ikke bare at elevene ønsker å gå på videregående, men også færre elever pr. lærer.

Godt nytt år!