Helene Uri karikerer både en viktig debatt og forfatteres moralbegrep

Debatten handler ikke om ord som dør en naturlig død, men om ord og uttrykk som får sin dødsdom etter en uklar rettergang.

I debatten rundt den sensitive nyvaskingen av Roald Dahls bøker tar Helene Uri (Aftenposten 28. februar) til orde for at språkrenovering av eldre litteratur ikke alltid (hennes kursiv) er galt. Det er jo ikke et veldig interessant poeng all den tid alle er enige med henne i det. Men hun får det til å virke motsatt, at nesten ingen (min kursiv) er enige med henne. For poenget hennes kommer i en setning som hun belærende begynner med «Men kjære moralsk forargede kolleger».

Tidligere i innlegget har Uri gitt plass til interessante eksempler, som at Alexander Kiellands vanartet er blitt til uskikkelig. Endring er ikke alltid galt. Men slike eksempler handler om forståelse.

Debatten i dag handler ikke om ord som dør en naturlig død, men om ord og uttrykk som får sin dødsdom etter en uklar rettergang, ledet av et tribunal (sensitivitetslesere i kompaniskap med forlagsredaksjoner eller noe sånt) med en svært uklar profil og et mildt sagt uklart mandat.

Sensitive lesere

Uri blir mer treffende når hun nevner eksempler på hvordan n-ordet opptrer i diverse bøker. I Amalie Skrams forfatterskap trenger det ikke endres, mener Uri, mens hun er mer i tvil når n-ordet opptrer i litteratur for yngre mennesker (Klaus Hagerup, Jostein Gaarder, Astrid Lindgren).

For så vidt interessant å snakke om, men n-ordet ble ikke fjernet av en gruppe sensitive lesere i et eller annet forlag i et eller annet land. Det ble fjernet av en mektig og rettmessig konsensus hvor den kulturelle dynamikken i forargelsen befant seg langt utenfor det litterære.

Å endre tykk til enorm og stygg til ekkel er foruroligende lokalt, og den bisarre forverringen av innholdet viser hvor viktig det er å se på fenomenet sensitivitetslesing og hvem som står for den, og med hvilken kompetanse og agenda. Da virker det forvirrende at Uri kaller sine norske kolleger moralsk forargede når de reagerer på det kaotiske og obskure i fenomenet.

Retningsløst og ufundamentert

James Bond skal også renoveres. Ikke fordi Ian Flemings språk er arkaisk eller uforståelig, men fordi sensitiv lesing har kommet frem til (når Bond besøker en strippeklubb) at en setning som «Bond kunne høre publikum pese og grynte som griser ved trauet» må endres til «Bond kunne føle den elektriske stemningen i rommet». Dette er en åpenbar forbedring og ikke forverring. Elektrisk stemning forbinder man gjerne med glade ting som boyband-konserter og fotballfinaler – her har sensitiviteten overraskende kommet en temmelig marginal minoritet til unnsetning, de som går på strippeklubber og blir kåte av det.

Nei, det er ikke alltid galt å oppdatere litterære verk. Helene Uri mener selv at det noen ganger likevel er det og kaller enkelte endringer i Roald Dahls bøker for meningsløse.

Å oppleve denne meningsløsheten er viktig. Den forteller oss at det er noe retningsløst og ufundamentert over den nye sensitiviteten, noe vilkårlig, umodent og ubearbeidet, noe som rammer voksen- og barnelitteratur uten presisjon og uten klokskap, i motsetning til da man klokelig fjernet n-ordet og egentlig ikke rammet noe som helst.