Jeg trodde politiet ville beskytte meg. Nå er jeg ikke helt sikker lenger.
«Vi er 40 studenter på en åpen gressplen og blir truet med våpen», sa jeg til politiet. Slik reagerte de.
Som liten blir man drillet på de tre nødnumrene, og at dersom det skjer noe, så er det dit man skal ringe. Jeg er heldig, for jeg har kun måttet ringe én gang. Det som møtte meg i andre enden, var ikke like heldig.
«Should I shoot you first?»
Det er siste kveld i fadderuken 2021, og vi har samlet oss for en koronavennlig avslutning i Fysikkbakken på Universitetet i Oslo.
Vi bestiller mat.
Budet ringer meg. Han ber meg gå bort fra de andre slik at han kan se meg og levere maten. Jeg ser ham ikke og spør hvor han er. Han sier han ser meg og spør om jeg er hun med den gule genseren. Jeg svarer ja.
Så sier han kaldt: «I’ve got guns. Should I shoot you first?» Jeg slipper meg instinktivt ned på bakken for å gjøre meg til et mindre synlig mål og mumler et nervøst «what did you say?»
Han gjentar det han sa først, og ler. Jeg begynner å småløpe opp til de andre for å varsle, mens jeg taster nødnummeret.
En dame svarer. Jeg sier hvor vi er, og hva som foregår. Hun ber meg snakke saktere, og jeg gjør mitt beste. Jeg ber dem komme med én gang, sier at vi er 40 studenter på en åpen gressplen, og at vi blir truet med våpen. Hun sier tørt: «Det er mye som skjer nå. Vi skal se om vi får sendt bort en bil.»
Bare dårlig humor
Medstudenter omringer budet, og det viser seg at han ikke har våpen, bare dårlig humor. Han drar. Noen studenter gråter, noen trøster, og noen drar hjem.
Jeg så aldri noen politibil.
Norge er fortsatt et av de tryggeste stedene man kan være, men det skal bare et slumpetreff til før man havner i farlige og skumle situasjoner. Jeg gruer meg til neste gang jeg havner i en slik situasjon.
Jeg stoler på at politiet ikke kommer til å skade meg. Det er ikke USA. Men jeg stoler ikke helt på at de kommer til å beskytte meg.
Aftenposten har vært i kontakt med arbeidsgiveren til det omtalte budet. De sier de ikke kjenner til denne hendelsen.
Politiet svarer: Vi tar trusler om bruk av skytevåpen på største alvor
Det er beklagelig at Linn Isabel Eielsen sitter med denne opplevelsen etter sitt møte med politiet.
Vi kan bekrefte at vi mottok en henvendelse i august 2021, og at vi tok kontroll på en mistenkt som forklarte at det hadde dreid seg om en spøk. Vi har pr. nå ikke informasjon om hva som skjedde i forbindelse med samtalen med melder i saken.
På generelt grunnlag kan vi si at vi alltid vil behandle informasjon om skytevåpen og trusler om bruk av skytevåpen på største alvor. Politiet erfarer at mange henvendelser til oss er basert på misforståelser, og at det kan være ulike årsaker til det. Det er viktig for politiet å få så mye informasjon som mulig for å utfylle informasjonen vi får fra en melder. Det kan være ved hjelp av intervjuteknikker eller ved å sende ut patrulje(r) mot et aktuelt område. De tiltakene politiet iverksetter, kan være synlige, men også ofte usynlige, for den som tar kontakt med politiet.
På grunn av pågang kan det i perioder være behov for at politiet må gjøre prioriteringer.
Politiet er til for innbyggerne, og vi er avhengig av tillit i befolkningen. Tilliten etableres blant annet i situasjoner der innbyggerne opplever at de trenger hjelp og støtte fra politiet. Da er det utfordrende om politiet ikke responderer på en hendelse eller informasjon på en måte som en melder hadde forventet eller har registrert.
Runar Skarnes, leder for seksjon for operasjonssentral og sentralbord
