Debatt

Koronastrategien og samfunnets sunnhet

  • Terje Tvedt
    Terje Tvedt
    Professor

Helsedirektør Bjørn Guldvog har igjen og igjen argumentert for at portforbud må med i «verktøykassen», skriver Terje Tvedt. Foto: Lise Åserud/NTB

Samfunnets allmenntilstand er altfor viktig til å bli overlatt Helsedirektoratet eller politikere som abdiserer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Siden jeg skrev kronikken «Makt og frihet i smittejaktens tid» om hvorfor vedtatte pandemistrategier plutselig ble forkastet til fordel for nedstengning av hele samfunnet, er spørsmålet blitt mer aktualisert.

Grunnlovsbrudd og forsvunne dokumenter

Det er avdekket at det var Helsedirektoratet ved Bjørn Guldvog som sto bak vedtaket om å stenge ned hele samfunnet 12. mars 2020, og at vedtaket høyst sannsynlig var i strid med Grunnloven.

Det finnes imidlertid ingen dokumenter om bakgrunnen for vedtaket. Guldvog sier han har rotet bort dem bort, og SMS-ene mellom ham og departementsråd Bjørn-Inge Larsen ble slettet ved en feil. Guldvog har imidlertid sagt at han søkte effekten av sjokk på befolkningen (VG).

Får vi noensinne vite hva som skjedde?

Regjeringen foreslo opprinnelig at koronakommisjonens hemmelighold skulle gjelde i 100 år, men etter kritikk ble det 60 år. Nå er det altså kommet for dagen at de mest sentrale dokumentene uansett er borte.

Jeg kan berolige Myhre med at jeg vet hva R-tallet er. Men det ensidige fokuset på R-tallet og daglig smitte skygger for noe som er adskillig mer krevende, skriver Terje Tvedt i sitt svarinnlegg. Foto: Tobias Willumstad Myrland

Alt kan selvsagt skyldes uheldige omstendigheter. Men hvor er vi på vei når samfunnet aksepterer grunnlovsbrudd og en slik forvaltningsskandale? Er det et uttrykk for at bærebjelker i et demokrati kan tilsidesettes med aksept, når koronageneralen går i krig mot viruset? Jeg vet ikke, men spørsmålet må stilles.

Systemer med ensaksperspektiv

Kronikken var opptatt av hva som skjer med politikken og samfunnet når det som helhet underkastes et helseperspektiv, og når medisinske ekspertsystemer, med deres ensaksperspektiv, former samfunnsutviklingen. Vi vet nå at Helsedirektoratet stengte skoler og barnehager, men uten å vurdere konsekvensene.

Deres motiver kan selvsagt være de beste, og kanskje derfor er Guldvog ikke opptatt av grenser for egen makt. Igjen og igjen har han argumentert for at portforbud må med i «verktøykassen», og for noen dager siden slo han fast at vi kanskje ikke kan gå til stemmeurnene i høst.

Øyvind Myhres kritikk av min kronikk (Aftenposten, 13. april) blir i en slik sammenheng talende. Forståelsen av én av de viktigste hendelsene i norsk historie forenkles til tre valg: For eller mot at viruset får herje fritt, smitteverntiltak og omtanke for andre. Han setter hatten på meg: Jeg går inn for å slippe viruset løs, gi blaffen i andre, og jeg er hysterisk. For så lenge Dagsnytt 18 finnes, er demokratiet sikret.

Et lite lærestykke

Myhres artikkel er derfor et lite lærestykke i hvordan selve forståelsen av samfunnet banaliseres og synet på den offentlige samtalens verdi forflates, når «jakten på smitten» filtrerer virkeligheten. Han kan rett og slett ikke erkjenne at jeg gjør det historikere bør: å stille kritiske spørsmål om sider av politikken som lett drukner i det dagsaktuelle.

Det mest interessante er imidlertid påstanden om at «personlig frihet omfatter også friheten fra trusler mot liv og helse». Hans krav om at samfunnet må sikre frihet fra trusler mot helse er jo – som alle vet – en umulighet. Det er et ideal som om det skal oppnås, krever total kontroll over naturen og over borgernes bevegelser, og at mennesket skapes på nytt. Det er et så ekstremt krav at det neppe er blitt fremsatt tidligere. Det urovekkende er at Myhre åpenbart ikke ser følgene av sin egen tekst eller perspektiv.

Myhre gjør et poeng av at jeg ikke forstår hva R-tallet er. Jeg kan berolige ham med at jeg, som de fleste andre i Norge, godt forstår hva det er, og at myndighetene også burde ha lært at det er vanskeligere å spå om det enn hva de selv legger til grunn.

Poenget mitt er imidlertid et annet: Det ensidige fokuset på R-tallet og daglig smitte skygger for det som er adskillig mer krevende, men viktigere å forstå: Hvordan pandemien og politikken for å håndtere den påvirker samfunnet og oss på uhyre sammensatte måter. Og på måter som ingen kan overskue før det er gått mange år.

Forholdsmessighet og en forhastet konklusjon

Nå, når vi alle merker at vi fortsatt står midt i det mest omkalfatrende sosiale eksperimentet i Norges historie, har Myhre allerede konkludert med at Norges strategi er den riktige. Men dette er det simpelthen for tidlig å gjøre nå, uansett hvem som hevder det, og selv om regjeringen og dens koronakommisjon naturligvis mener det.

Det er derfor det politiske Norge må sterkere på banen, for samfunnets allmenntilstand er altfor viktig til å bli overlatt Helsedirektoratet eller politikere som abdiserer og sier de «følger vitenskapen».

Samtidig som smitten begrenses og helsevesenets kapasitet utbygges, bør man derfor stille spørsmål snarere enn å spille rollen som «Den som vet» hva ingen kan vite.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kronikk av Terje Tvedt: «Høie fremmer en strategi som garanterer en dystopisk fremtid»

  2. Øyvind Kvernvold Myhre svarer: En langsom kvelningsdød for demokratiet? Hysterisk.

  3. Lars Kolbeinstveit svarer Myhre: Skadeprinsippet bør ikke brukes som hersketeknikk i debatten om koronatiltak

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Demokrati
  3. Helsedirektoratet