Debatt

Dette er ikke en pipe

  • Lars Elling
    Lars Elling
    Kunstner

Lars Elling stiller ut maleriet av sin far på dødsleiet. Det har gitt reaksjoner. - Men den personlige døden fortjener også sitt bilde, mener Lars Elling. Foto: Trond Isaksen

Min far fikk kreft av verste sort og levde sine siste uker i smerter og panikk. Maleriet tok over, og René Magritte fikk rett til slutt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det var ingenting ved René Magrittes maleri fra 1929 som tydet på at dette ikke var ment å være en pipe, en slik menn av borgerskapet pleide å patte på, i salongene etter middagen. Snadden var malt så samvittighetsfullt nøyaktig som den maleriske begavelsen hans tillot. Hvert strøk på lerretet sto i den retoriske naturalismens tjeneste. Det ER en pipe.

Men nederst i bildet har han skrevet, i skoleaktig løkkeskrift, den berømte linjen: «Dette er ingen pipe». «La trahison des Images», heter bildet. Bildenes bedrag.

I snart hundre år har vi stått foran dette verket, kunstnere, filosofer, turister og skoleklasser, og kjent hjernene våre utvide seg litt i det øyeblikket vi faktisk erkjenner at det er en forskjell mellom avbildningen og virkeligheten. «Kan dere røyke med denne pipen?» spør vi barna. De fremmelige av dem svarer at det kan de ikke. «Den er jo bare malt!» sier de.

René Magrittes maleri, «La trahison des Images», fra 1929. Foto: Granger/REX/NTB

Og dette er det mystiske og tiltrekkende ved møtet mellom malt imitasjon og livet det imiterer. Og derfor kan vi stå på et fransk museum og diskutere hvilket som er best av en Monet og en Van Gogh, som begge forestiller høystakker. Det fungerer fint så lenge vi er skjønt enige om at ingen av bildene ER høystakker. Det handler ikke om slåttonna. Det handler om maleriske muligheter der høystakken er påskuddet for utforskning av lys og farge.

Min far på dødsleiet

Jeg har trodd at innenfor mitt felt, maleriet, var skillet mellom bildet og virkeligheten for lengst etablert. Men det var før jeg malte et bilde av min far på hans dødsleie. Reaksjonene jeg har fått i etterkant, tyder på at det fortsatt er vanskelig å se bildet som bilde, og ikke pipe.

Lars Elling, født 1966, er norsk billedkunstner, forfatter og musiker. Utdannet ved Kunsthøyskolen i Bergen. Har utstillinger i London, Berlin, Shanghai og New York. Foto: Berit Roald / NTB

Min far fikk kreft av verste sort og ble intetanende og skrekkslagen kastet inn i sine siste leveuker i smerter og panikk. Vi, hans nærmeste, satt ved sengen. Når jeg var alene med ham, tegnet jeg forandringene han gjennomgikk. Det jeg ikke klarte å tegne, fotograferte jeg. Jeg skulle ha utstilling snart, og jeg visste at dette portrettet måtte med. Men forsøkene jeg gjorde, ble ikke bilder. De ble rå reaksjoner på situasjonen. De ble forvirret reportasje, med skjelvende hånd og tåkete blikk. Først etter fem måneder og ti timer dukket det opp et maleri i enden av penslene som jeg begynte å stole på. Hadde det blitt et sannferdig bilde nå? Min sannhet.

Vakte reaksjoner

Bildene, som var tiltenkt en utstilling viruset hadde satt på vent, begynte å reise på sosiale medier. Mange av dem ble tolket på uventede måter i den nedstengte verdenen de befant seg i, langt vekk fra galleriveggens trygghet. Et bilde med en gruppe gulkledde kommunearbeidere som sparker i råtten snø i parken, ble tolket som helsepersonell i smitteverndrakter.

Men det var især dødsportrettet som vakte reaksjoner. Først i form av kondolanser. Alle kjenner slike tap, og de som ikke har kjent det ennå, skal komme til å kjenne det.

Jeg begynte å få e-post og meldinger fra fremmede. Jeg kunne åpne en mail, og ut ramlet et dusin bilder fra et ukjent menneskes dødsleie. De kom fra Tromsø og fra Ljubljana, og alle hadde det til felles at avsenderen var en sønn som syntes min far lignet deres. At deres far lignet min.

Menn som ikke har hatt snev av fysiologisk likhet i livet, har fått felles trekk ved livets avslutning. Når ansiktets bløtdeler, der portrettet sitter, slipper taket og kraniet stiger til overflaten, blir man lik (og ordspillet blir umulig å unngå) andre døende.

Kritiske spørsmål

Og så begynte andre reaksjoner å komme. Kritiske spørsmål. Er det uanstendig å male døden? Er dette å utlevere et menneske på dødsleiet? Kan man tillate seg å behandle situasjonen kunstnerisk, faglig, for deretter å vise den frem i offentligheten? Eller er døden en privatsak? Er en fødsel en privatsak?

  • NRK: Teikna faren på dødsleiet – enke meiner det er uetisk

Fakta er at både fødsel og død er offentlige anliggender. Vi kommer til verden på et offentlig sykehus, og vi får et personnummer og med tiden også et skattekort. Den døde mister sitt personnummer og er heller ikke lenger regnskapspliktig. En fødsel er en gledelig anledning, og bilder av det nye barnet feires i sosiale medier. Velkommen inn i tiden din, i tiden vår!

Den gamle, som har brukt opp tiden sin, sitter på en annen avdeling av det samme sykehuset. Dødskampen og resultatet av den er sørgelig og mindre fotogen enn fødselen og dens resultat. Så den gjemmer vi bort så godt vi kan. Vi er redde for døden, og med god grunn!

Maleriet tok over

Jeg har aldri gransket min fars ansikt så inngående som jeg gjorde de ukene ved sykesengen, med blyant i hånden. Den personlige døden fortjener også sitt bilde. En stund var jeg engstelig for at det var dette inntrykket som ville bli sittende i minnet. Ikke fliret og ganglaget hans, som fremdeles var intakt ved innleggelsen. Men heldigvis ble det ikke slik. Maleriet tok over, og Magritte fikk rett til slutt.

Min far, som het Steinar, har ikke lenger personnummer og fast bopel. Han har ikke lenger grønne øyne og en knekt lillefinger. Ansiktet hans, i alle livets faser, er festet til fotopapir og flyktige piksler i eteren. Men han er ikke mer der enn han er en høystakk eller en pipe. Min far er blitt et minne. Og et maleri.

  1. Les også

    Stiller ut maleri av sin egen far på dødsleiet

Les mer om

  1. Kunst
  2. Sykdom
  3. Kreft
  4. Utstilling

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Han stiller ut maleri av sin far på dødsleiet: – Jeg ville male min far i fritt fall

  2. A-MAGASINET

    Han laget kunst ingen hadde sett maken til. I dag blir han gjenoppdaget av unge mennesker.

  3. A-MAGASINET

    Ari Behn tekstet kjæresten noen få dager før han tok sitt eget liv. Meldingen var full av håp og fremtidstro.

  4. A-MAGASINET

    Da Jone Blikra ble valgt til ordfører, tok namsmannen kontroll over privatøkonomien hans

  5. NORGE

    Den nye Røde Kors-presidenten har en smerte ingen kan se

  6. A-MAGASINET

    De deler rus og overdoser direkte på Snapchat. De har tusenvis av unge følgere.