Debatt

Bør vi ha et mål på produktivitet som inkluderer alle i yrkesaktiv alder? | Christine Meyer

  • Christine Meyer
Den som ikke tåler dagens tempo i arbeidslivet, stenges ute.

Ved blant annet å stenge ute de mindre produktive fra arbeidslivet har vi fått til produktivitetsvekst i Norge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Produktivitetskommisjonens fremlegg av rapport nummer to markerer slutten på vårt arbeid, men forhåpentligvis ikke slutten på arbeidet med produktivitet.

Christine Meyer, administrerende direktør, Statistisk sentralbyrå

Den klareste anbefalingen fra begge rapportene er at det må settes i gang flere politisk krevende tiltak for å få fart på produktiviteten, inkludert endring av turnusordninger, nedleggelse av svake forsknings— og utdanningsinstitusjoner og reduksjon av byråkrater som overrisler oss med nye reguleringer og kontrolltiltak.

Det kan være både fristende og riktig for bedriftsledere å kvitte seg med utslitte arbeidstagere og la staten ta regningen

Kommisjonen tegner et bilde av en fremtidig høy skattebyrde dersom vi fortsetter i samme spor som nå. Det å øke produktiviteten vil imidlertid kunne «redde» oss et stykke på vei, men det er langt fra likegyldig hvordan dette skjer.

Stenger ute mindre produktive

En av de måtene vi har fått til produktivitetsvekst i Norge på er å stenge ute de mindre produktive fra arbeidslivet. Dette har vært godt hjulpet av et høyt lønnsnivå som har gjort at personer med lave kvalifikasjoner og til dels redusert arbeidsevne er blitt lite attraktive for arbeidsgivere.

Tilsynelatende blir vi mer og mer produktive fordi det bare er de som er innenfor arbeidslivets vegger som teller med. Og det kan være både fristende og riktig for bedriftsledere sett fra et produktivitetsperspektiv å kvitte seg med utslitte arbeidstagere og la staten ta regningen.

Det må lønne seg å jobbe fremfor å motta trygd

Det er et paradoks at inkludering av personer som i dag står utenfor arbeidslivet, mest trolig vil gi en lavere produktivitet, i alle fall på kort sikt. Men det vil være en feilslutning å anbefale at en fortsetter linjen med å ekskludere personer med lav produktivitet. Da overser vi hvor lønnsomt det er å få folk i arbeid. Ikke bare slipper staten å utbetale trygd og andre offentlige ytelser, staten mottar også skatteinntekter av arbeid. Enda viktigere er det gevinster for den enkelte å komme i arbeid.

Må være attraktivt for alle parter

Å mobilisere personer inn i arbeidslivet reiser imidlertid også en rekke spørsmål. Det må lønne seg å jobbe fremfor å motta trygd og andre offentlige ytelser, samtidig må det fremstå som attraktivt for arbeidsgivere å ansette personer med lavere produktivitet.

Dette åpner et vell av vanskelige, politiske avveininger rundt midlertidige ansettelser, minstelønn, skatteinsentiver, lønnstilskudd, fare for sosial dumping og økt konkurranse om lavlønnsjobber. Enda mer fundamentalt vil det kunne skape grobunn for en debatt i forlengelsen av Piketty om økte lønnsforskjeller mellom høyt og lavt utdannede.

Etter å ha hatt gleden av å fordype meg i produktivitet i to år, undrer jeg om vi bruker det riktige målet for produktivitet. Er det riktig å overse alle de som utgjør den potensielle arbeidsstyrken og i alle fall kan jobbe litt? Burde vi hatt et mål på produktivitet som inkluderte alle personer i yrkesaktiv alder? Kanskje ville det gitt incentiver til mer inkludering i stedet for å fortsette i det vante sporet mot ekskludering.


Eldrebølgen:

Les også

Neste generasjon får regningen når vi venter med å tøyle inn velferdsstaten | Ola Storeng

Jobbe mer effektivt:

Les også

Ris og ros til Rattsøs «nyskapende ødeleggelse» 

Smartere offentlig sektor:

Les også

Det blir mer «nei!» fra Jensens munn

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Trygd
  3. Arbeidsliv