Debatt

Hva blir senvirkningene når mediene slår covid-19 alarm?

Nye forskningsfunn formidles til publikum i en hastighet man aldri har sett maken til. Hvordan forskere og journalister presenterer disse funnene, er viktigere enn noen gang.

Forskning på mediedekning av pandemier før covid-19 har gjerne vært kritisk, skriver Kjersti Thorbjørnsrud. Bildet er fra pandemilaben på Ullevål sykehus i Oslo. Foto: Heiko Junge/ NTB

  • Kjersti Thorbjørnsrud
    Kjersti Thorbjørnsrud
    Forsker, Institutt for samfunnsforskning
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

60 prosent sliter med senvirkninger ett år etter at de ble smittet av covid-19, het det i nasjonale medier nylig, deriblant TV2, A-magasinet og Dagbladet. Sistnevnte fremhevet spesielt at «unge får langtidsskader av covid-19». Raymond Johansen, byrådsleder (Ap) i Oslo, viste til det samme tallet for å grunngi de nye strenge tiltakene i Oslo by før påske.

Nyhetene ble formidlet uten forbehold fra de intervjuede forskerne eller via kritiske spørsmål fra journalistene. Dette til tross for at studien ikke er ferdig publisert ennå. Den bygger på et begrenset utvalg pasienter, subjektive mål og ikke minst: Studien oppgir en betydelig høyere andel med senvirkninger enn lignende andre studier.

Alarmistiske medier

Forskning på mediedekning av pandemier før covid-19 har gjerne vært kritisk. Ofte har konklusjonen vært at mediene fyrer opp under irrasjonell frykt gjennom sensasjonsjag og tabloide vinklinger.

Under denne pandemien har jeg ofte tenkt – mon det – hvem kan egentlig vurdere hva som skal til når vi har å gjøre med en sykdom som for mange ikke er så alvorlig, og der de fleste lenge ikke hadde sykdommen nær innpå seg? Hvordan få folk til å endre vaner om de ikke blir litt bekymret – og hva kan bidra til litt uro bedre enn et iherdig nyhetsfokus?

Den tanken ble styrket av undersøkelser som viser at det er de som er litt bekymret, som følger opp smitteverntiltak i sterkest grad.

Men med de siste ukenes hissige alarm i mediene er det verdt å spørre om hva som skjer når medienes overskrifter i lengden ikke er bygget på presis, nyansert og kunnskapsbasert informasjon. Hva blir senvirkningene av det?

Forskning i mediene

Denne pandemien er unik på så mange vis, også ved at den forskes så intenst på verden over, og ved at nye funn formidles til publikum i en hastighet man aldri har sett maken til før.

Også ellers er det slik at nye forskningsfunn, særlig om de passer inn i dominerende debatter og etablerte mediefokus, litt for ofte formidles ukritisk i mediene.

«Forske(re) sier at» kan være en kjapp start på en nyhetssak. En slik vinkling kan også være behagelig for forskeren selv – man slipper jo ethvert kritisk spørsmål om metodikk, begrensninger og forbehold. Det er likevel slik at de fleste forskere er forsiktige med å uttale seg før en ferdig godkjent artikkel eller rapport er publisert.

Det er en grunn til det. Oppslag som presenterer oppsiktsvekkende funn, kan fyre opp intense debatter der kravene til handling og endring raskt fremmes på sviktende grunnlag.

Men i en pandemi som covid-19 haster det jo faktisk, og man kan ikke alltid vente på langdryge fagfellevurderinger og kvalitetssikringsprosesser. Det er sånn sett forståelig at funn som omtales i mediene, ofte er basert på foreløpige versjoner av artikler. Desto viktigere er det hvordan forskere og journalister presenterer disse funnene.

Å formidle usikkerhet

Når det gjelder oppslagene om senskader etter smitte, kunne et minstekrav være at journalistene linket til kilden for undersøkelsen, slik at den som vil finne ut mer, kan gå inn og lese selv.

Når det som i dette tilfellet dreier seg om en såkalt preprint, der kvaliteten ikke er vurdert, bør det tydelig fremgå. For eksempel ved at journalistene faktisk refererer det som står klistret som en merkelapp på disse tekstene: At de ikke er kvalitetssikret og ikke bør fungere som underlag for hverken politikk eller medieoppslag.

Og av det følger neste krav av seg selv, nemlig at journalister som likevel formidler, stiller kritiske spørsmål til forskerne om forbehold og mulige svakheter ved undersøkelsen.

En reportasje i Morgenbladet gjør faktisk akkurat det. Her redegjøres det grundig for den store usikkerheten som rår når det gjelder både omfang og karakter av «langcovid». Studier hittil er få og usikre, men så høye tall som undersøkelsen fra Bergen viser, er ikke representative.

Så langt vet man ikke hva som er spesielt for covid-19, og hva som er ettervirkninger man også kan få av en rekke velkjente infeksjoner. Man vet dessuten lite om hvor mange det er som har alvorlige plager i lang tid.

Samspillet mellom subjektive opplevelser (som de fleste studiene bygger på), biologiske funn og markører og det at veldig mange nå, smittet eller ikke, går gjennom krevende og tunge tider, som i seg selv kan gi en rekke symptomer, har man heller ikke god kunnskap om.

Gi nøktern informasjon!

Det er selvsagt viktig å finne ut av hva slags senvirkninger covid-19 kan gi. Studien i Bergen er én av mange som kan bidra til det bildet. Om barn og unge rammes, er det ekstra alvorlig av mange grunner. Ikke minst er det de unge som rammes hardest av videre langvarig nedstenging og isolering. Det er ingen snarlige planer om vaksinering av denne gruppen.

Grensene for når man kan begynne å åpne opp samfunnet, er stadig ikke definerte, men jo alvorligere konsekvensene av å bli smittet ansees for å være for den yngre delen av befolkningen, dess lenger kan det trekke ut før de unge selv får tilbake noe som ligner et normalt liv.

Det vi trenger da, er nøktern og nyansert informasjon som vurderer enkeltundersøkelser kritisk. Bare slik kan tiltak bygge på en fornuftig vekting av tiltaksbyrde opp mot smittevern.

Dessuten – det siste de mange unge som er smittet av covid-19 trenger, er å miste troen på at de blir friske. For uansett hva man etter hvert finner ut av, og hvilke spesifikke virkninger det viser seg at en covid-19-infeksjon kan gi: Å være redd, lei seg og motløs, og det er det mange unge som er nå, om de er smittet eller ikke, er aldri et godt utgangspunkt for å bli frisk.

Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.

Les mer om

  1. Medierevisjonen
  2. Koronaviruset
  3. Mediekritikk