Debatt

Fritt skolevalg er også nederlag, bussing og tvangsplassering

  • Hanne Jahren
    Hanne Jahren
    Lærer, Lillestrøm videregående skole

Friheten ved fritt skolevalg stekker seg bare til de elevene som har toppkarakterer fra ungdomsskolen, skriver Hanne Jahren. Foto: Berit Roald/NTB

Friheten er bare for elever med toppkarakterer fra ungdomsskolen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg jobber på en såkalt førstevalgsskole i et område som inntil nå har hatt fritt skolevalg. Inntakssnittet er skyhøyt, og elevene er generelt både nerdete og herlig motiverte. Det har helt klart mange fordeler for elevene som går der og for oss lærere. Klasserommene er fulle av superengasjerte elever som stiller høye krav til timene.

Jeg har hørt vanvittig mange elever og foresatte fortelle om hvor fint det er å endelig «komme hjem», om den enorme gleden i å kunne senke skuldrene og finne likesinnede etter mange år i grunnskolen. Det er en kjempeverdi. Jeg unner virkelig alle elever å kunne velge seg bort fra kjipe opplevelser og ditto folk fra barne- og ungdomsskolen.

Friheten er ikke for alle

Problemet med helt fritt skolevalg, som det så fint heter (men som egentlig burde hete beinhard karakterbasert konkurranse), er at denne friheten bare strekker seg til de elevene som har toppkarakterer fra ungdomsskolen.

Og dermed mister skolen min for eksempel noen nydelige nerdeeksemplarer som av forskjellige grunner ikke klarte å få over 5 i snitt i tiende klasse, men som kunne blomstret hos oss. Jeg kjenner mange av dem. De kom ikke inn hos oss, endte på en skole de var middels interessert i, og noen av dem er fremdeles litt ensomme. Andre har selvsagt klart seg kjempefint. Mange gjør jo det, også.

Mens atter andre 15-åringer, som har opplevd manglende mestring og skyhøye utfordringer med tilsvarende sviende nederlag siden femteklasse, må busses to timer hver vei til nabo-nabo-kommunens videregående skole. Ingen av elevene hadde dette førstevalg, men snittet på alle de nærmeste, populære skolene var for høyt.

Transportkostnadene alene ved en slik løsning er enorme, og samfunnsøkonomisk ryker vi på ufattelig store, langsiktige tap. For det er nettopp slike elever som virkelig trekker opp frafallsstatistikken.

De som kanskje kunne fått det til

Da har vi ikke engang begynt å snakke om den personlige kostnaden for hver enkelt 15-åring som også kanskje kunne fått det til, men som ikke fikk den sjansen. Ikke denne gangen heller.

jeg vet hvor mange muligheter som ligger i en tenåring som finner gnisten etter hvert

Jeg unner faktisk alle disse elevene å få en skoleplass som i hvert fall er i nærheten av noe de ønsker seg, ikke bare de med snitt på godt over fem fra tiende klasse. Jeg kjenner tilstrekkelig mange elever som har blomstret sent, til at jeg vet hvor mange muligheter som ligger i en tenåring som finner gnisten etter hvert. Og jeg vet hvor kritisk det kan være for dem som blir plassert et helt annet sted enn der de ønsker.

Så hva er løsningen? Det er kjempevanskelig å finne en modell som fungerer for flest mulig, som oppleves rettferdig og rimelig for flest mulig, og som sikrer at flest mulig av tenåringene våre får et skoletilbud som både holder dem på skolen og hjelper dem å vokse faglig og personlig.

Helt fritt skolevalg er ikke den løsningen. Det er bare fritt for en veldig liten prosentandel av elevene.

Helt fritt skolevalg er ikke den løsningen. Det er bare fritt for en veldig liten prosentandel av elevene. For resten er det nederlag, bussing og tvangsplassering.

En streng geografisk nærskolemodell avhengig av postnummer er heller ikke den løsningen. Det fratar veldig mange elever muligheten til å prøve ut nye identiteter og muligheter uten å fremdeles måtte slite med gamle roller og gruppedynamikk fra grunnskolen.

En hybridløsning

Vi jobbe med å finne en hybridløsning som gjør at mange elever får inntak i nærområdet sitt, men som fremdeles tillater de som trenger det å søke seg unna lokalmiljøet.

Det er vanskelig. Alle modellene som finnes, har ulemper (og fordeler). Det eneste som uansett er helt dønn sikkert, er at slik Norge ser ut, er det fullstendig meningsløst å tro at én inntaksmodell kan slå likt ut og fungere likt for alle regioner. Derfor må modellene ha noe som kan minne om forankring i den regionen de skal gjelde for.

For meg som lærer på en såkalt A-skole er det veldig behagelig for min arbeidsdag om jeg fremdeles kan forholde meg til toppmotiverte elever med skyhøyt snitt.

Jeg tror bare ikke nødvendigvis det er det beste for samfunnet som sådan. Det er for øvrig ikke det beste for hverken min eller elevenes utvikling, heller. Man skal være en rimelig stusslig lærer hvis man bare klarer å undervise motiverte, selvgående elever med over fem i snitt.

Den ene som mangler karakterer

Og som et apropos, ettersom vi tydeligvis deler friskt og anekdotisk i denne debatten: Jeg var selv en flink nerd som gledet meg til videregående og kunne velge hvor jeg ville gå. Jeg har én unge som også var sånn, som stortrivdes med å nerde seg gjennom tiden på videregående. Den andre, som går i tiende nå, kommer til å falle fra etter fire uker dersom hun ikke kommer inn på sitt drømmevalg: bygg og anlegg på nærskolen. Med den skolehistorien hun har i bagasjen, er det faktisk ikke gitt at hun får til akkurat det.

Det er ikke nødvendigvis bra for den psykiske helsen å tro at full perfeksjon og 6 i alt er helt normalt

Da har jeg ikke engang begynt å snakke om hvordan det er for de elevene som kommer inn på særskilt inntak (ca. 5 prosent), og må være den eneste eleven som mangler karakterer fra ungdomsskolen i en klasse hvor de 29 andre har 5,3 i snitt. Litt større spredning i faglig nivå kan komme flere enn de såkalt «svakeste» elevene til gode.

Det er ikke nødvendigvis bra for den psykiske helsen å tro at full perfeksjon og 6 i alt er helt normalt og det minste man bør forvente her i livet.

Jeg har heller ikke sagt noe om hvor viktig det er å etablere gode, reelle alternativer til videregående skole for de elevene som faktisk har bedre muligheter på andre områder. Men jeg kan godt gjøre det også. En annen gang.

Innlegget er først publisert på Hanne Jahrens Facebook-side.

Les også

  1. Aftenposten mener: Regjeringen bør se til sin egen regionreform og la fylkene styre skolene selv

  2. Fritt skolevalg er det beste for alle

  3. Therese Sollien kommenterer: Fritt skolevalg er ikke bra nok for Viken lenger

Les mer om

  1. Skole og utdanning