Debatt

Det er innkjøpskrise i kunstmuseene | Veiteberg og Bjørkås

  • Jorunn Veiteberg
    Kunsthistoriker og skribent
  • Svein Bjørkås
    Direktør i KORO (Kunst i offentlig rom)
De offentlig finansierte museene bør få bevilgninger som setter dem i stand til å kjøpe inn mer samtidig kunst. Og det bør satses mer på offentlig-privat samarbeid, mener artikkelforfatterne. På bildet: Kulturminister Trine Skei Grande, direktør Karin Hindsbo ved Nasjonalgalleriet og direktør Andre Støylen i Sparebankstiftelsen DNB.

Museenes direktører og innkjøpskomiteer kjøper få, trygge og relativt kostbare verk av «kanoniserte» kunstnere.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er innkjøpskrise i de norske, statsstøttede kunstmuseene. Dette går frem av rapporten «Å samla kunst» som nylig ble lagt frem for Kultur- og likestillingsdepartementet.

Gaver fra private samlere utgjør grunnlaget for mange kunstmuseer. Chr. Langaard, Rasmus Meyer, Halfdan Hafsten, Rolf Stenersen og Sonja Henie og Niels Onstad er sentrale givere i norsk kunsthistorie.

Jorunn Veiteberg, kunsthistoriker og skribent

Også nyere tilvekst til samlingene har skjedd gjennom private gaver. Jon Dobloug (Lillehammer Kunstmuseum), Viggo Hagstrøm (Nordnorsk kunstmuseum), Jan Groth og Steingrim Laursen (Stavanger kunstmuseum) og Ola Tjørhom (Haugesund billedgalleri) er eksempler. I tillegg kommer donasjoner fra enkeltkunstnere.

I senere tid har det skjedd en forskyvning fra donasjoner mot deponering. Samlere oppretter stiftelser som eier kunsten, og som låner den ut til museene.

Svein Bjørkås, direktør, KORO (Kunst i offentlige rom)

Eksempler på dette er Tangen-samlingen ved Sørlandets Kunstmuseum og samlingen til Sparebankstiftelsen DNB.

Kollektive innkjøpsordninger har også vært med på å forme de norske museumssamlingene. Både Norsk kulturråds innkjøpsordning for samtidskunst, som eksisterte frem til 2006, og Innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk, som fremdeles er aktivt, har bidratt til innkjøp av samtidskunst.

Små budsjetter

Kunstmuseenes egne innkjøp har paradoksalt nok lite å si for utviklingen av samlingene. Budsjettene er små, og eldre kunst koster mer enn museene kan betale. Ny kunst, som er billig nok til at i alle fall noen av museene har råd til å kjøpe den, er vanskelig å kvalitetsbestemme og risikabel å samle på.

Resultatet er at museenes direktører og innkjøpskomiteer kjøper få, trygge og relativt kostbare verk av «kanoniserte» kunstnere.

Det er stor forskjell når det gjelder omfanget og verdien av private og offentlige innkjøp. Kunstmuseenes egne kjøp er for små til å bygge opp samlingsprofiler som skiller museene fra hverandre. I stedet er det en tendens til at alle kjøper det samme, og at man kjøper «trygt».

For eksempel samler flere av de største private kunstsamlerne i Norge på nordisk modernisme fra første halvdel av 1900-tallet. Svært få av samtidens kunstnere blir innkjøpt hvert år.

Offentlig-privat samarbeid

De offentlig finansierte museene bør få bevilgninger som setter dem i stand til å kjøpe inn mer samtidig kunst. En styrking vil være kunstnerpolitisk og kunstpolitisk ønskverdig og kan skje ved friske midler eller ved omprioriteringer av eksisterende virkemidler.

Museene kan i dag betraktes som en offentlig finansiert infrastruktur for private samleres kunst. De private aktørene kan samtidig bidra til å styrke museenes egne innkjøp.

Sparebankstiftelsen DNB stilte nylig 2 millioner kroner pr. år i tre år til disposisjon for Nasjonalmuseet til innkjøp av samtidskunst. Denne typen offentlig-privat samarbeid bør det satses mer på.

Sparebankstiftelsen DNB kjøpte nylig et verk av tyske Ludwig Kirchner. Maleriet skal henge i det nye Nasjonalmuseet. På bildet: André Støylen, direktør, og Anders Bjarnsen, avdelingsdirektør i Sparebankstiftelsen DNB.

Museene vil tjene på deling

Det er også mulig å gjøre noe med innkjøpskrisen uten hjelp fra stat og private utlånere. Flere museer har knapphet – ikke bare på penger – men også på magasiner og forskningskapasitet.

Museene ville kunne tjene på en større grad av deling, både av samlinger, infrastruktur og kompetanse.

Om man skjeler til de beste sidene ved de kollektive innkjøpsordningene, vil det være mulig å bygge opp en samling av ny kunst som museene kan forvalte og formidle i fellesskap.

Det ville kunne styrke museenes profilering og også gi dem bedre kontakt med kunstnermiljøene i ulike landsdeler. Deling kan gi en større samling og dermed rikere utstillinger til glede for publikum. Og samarbeid vil kunne bidra til bedre magasinløsninger og mer forskning – til gode for alle.

Om et slikt samarbeid også ledet til større innkjøp av ny, ikke-kanonisert samtidskunst, vil museene også kunne komme på høyde med de ideer om estetisk mangfold som preger kunstfeltet både i Norge og internasjonalt.

Les også:

Les også

Nasjonalmuseet får tidenes gave av Sparebankstiftelsen. Blar opp 187 millioner kroner for verdensberømt kunstverk.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kunst
  2. Utstilling
  3. Innkjøpsordning