Debatt

Politidirektørens operasjonsordre mot koranbrenning er å leke med ilden | Einar Øverenget

  • Einar Øverenget
    Einar Øverenget
    Professor i filosofi, Høgskolen i Innlandet

Politiet grep inn da SIAN-leder Lars Thorsen (i beige klær) satte fyr på Koranen under en markering i Kristiansand. Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix

Den kan innebære at politiet begynner å praktisere sin helt egne, selektive blasfemilov. Her er gode grunner til at det ikke bør skje.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Politidirektør Benedicte Bjørnland bekreftet til Filter Nyheter at direktoratet sendte ut en operasjonsordre om å avverge offentlig «skjending av koranen».

Ordren kom dagen før den islamfiendtlige organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) holdt en demonstrasjon hvor de på forhånd hadde varslet at de ville brenne et eksemplar av islams hellige bok.

Til tross for at det ikke lenger er noe forbud mot blasfemi i Norge, kan politidirektørens operasjonsordre i praksis innebære at politiet begynner å praktisere sin helt egne, selektive blasfemilov. Det bør ikke skje.

Guder har ikke rettsvern

Da Norge fjernet lovforbudet mot blasfemi i 2015, var dette et resultat av en historisk utvikling som lenge hadde gått i retning av at det må være akseptabelt å utfordre religiøse og kirkelige autoriteter og også å kritisere religioner og religioners innhold.

Å brenne koranen er ikke en hatefull ytring. Det er åpenbart blasfemisk – men det er et angrep på en religion, ikke en person, skriver Einar Øverenget. Foto: Katrine Nordli

Strengt tatt går den utviklingen tilbake til opplysningstiden, og den har hatt stor betydning for etableringen av det sekulære samfunn som i neste omgang nettopp gir rom for trosfrihet.

I dagens Norge har derfor hverken guder eller religioner noe rettsvern – ei heller religiøse tekster og bøker – og det er intet i straffeloven som sier noe om hvilken grad av kritikk som er akseptabel eller hvilken form for kritikk som ikke bør anvendes. Så lenge man kritiserer en religion, står man fritt.

Personlig har jeg lite til overs for bokbål. I tillegg til det rent historieløse ved å brenne bøker, mener jeg at språklige ytringer man er uenig i bør møtes – ikke med fyrstikker, men med språklige motytringer og argumenter.

Troende skal beskyttes

Samtidig er det å tenne på noe for å uttrykke sterk avsky et forholdsvis etablert grep: Man uttrykker avsky mot nasjoner ved å brenne deres flagg, man uttrykker avsky mot kulturelle praksiser ved å brenne bestemte klesplagg og, ja, man kan uttrykke avsky mot religioner ved for eksempel å brenne dens hellige tekster og bøker.

Men selv om man står fritt til å kritisere religioner som man måtte ønske det, gjelder ikke det samme for de troende: Det er forbudt å fremme ringeakt overfor noen på grunn av deres religion. Dette skillet er helt vesentlig – og det er helt vesentlig at de som håndhever landets lover forstår det.

Når lovgiver vedtar et forbud mot å fremme ringeakt overfor noen på grunn av deres religion, men avvikler en lov som forbyr blasfemi, er det helt åpenbart at lovgiver forstår at dette ikke går ut på det samme: Det er mulig å kritisere religion uten å fremme ringeakt overfor en troende. Det er en subtil distinksjon – og definitivt en rettsstat verdig å ha en slik distinksjon.

Les også

Vi kan ikke kreve ikke å bli såret. Men vi kan kreve ikke å bli krenket.

Blasfemisk, men ikke personangrep

Som fremstående ytringsfrihetseksperter, blant dem Jon Wessel-Aas og Anine Kierulf, allerede grundig har understreket: Å brenne koranen er ikke en hatefull ytring. Det er åpenbart blasfemisk – men det er et angrep på en religion, ikke en person.

Problemet med politidirektørens operasjonsordre er at hun åpner for at den allikevel kan bli det om den etterfølges av en hatefull ytring og at den dermed kan forbys. Og at dette kan avgjøres på forhånd.

Hun snakker om å gripe inn mot å brenne religiøse symboler i en setting hvor man fort kan gå over til «å true, forhåne og fremme hat, forfølgelse og ringeakt overfor noen på grunn av deres religion eller livssyn», som er ordlyden i straffelovens § 185 om hatefulle ytringer som rammes av loven.

Som filosof fester jeg meg særskilt ved følgende: «I en setting hvor man fort kan gå over til…». Hva betyr egentlig det?

Problematisk og vag formulering

Hva er det som kjennetegner en slik setting? Hvor fort må det eventuelt skje? Er det slik at det må gå over til hatefulle ytringer, eller er det nok at det kan gjøre det (som politidirektøren sier)? Og hvordan vet vi at det kan gjøre det?

Er det en eller annen form for lovmessighet til stede slik at det ene uunngåelig fører til det andre? Hvordan vet man dette på forhånd? Og hvem er strengt tatt i stand til å vite det på forhånd?

Politidirektør Benedikte Bjørnland. Foto: Paal Audestad

Problemet med denne formuleringen er ganske enkelt at den er så vag, så omtrentlig, så vilkårlig og så tømt for objektive kriterier at den kan brukes til hva som helst – og til og med på forhånd kunne fastslå at en handling som er beskyttet av norsk lov allikevel ikke er det.

Med en slik forståelse kan politiet i prinsippet på forhånd gå inn å forby det meste. Det ønsker vi ikke, og det er tre problemer som det er verdt å peke på i den sammenheng.

Les også

Norges ambassadør i Pakistan kalt inn på teppet etter koranbrenning

Invitasjon til å møte ytringer med vold

Dette vil for det første gi politiet ekstremt frie fullmakter til å opptre som et meningspoliti og dermed åpne opp for en politisering av politiet – ikke minst ved å åpne for vikarierende argumenter der man av en eller annen grunn – gjerne politisk – ønsker å stoppe en ytring.

Det vil for det andre være egnet til å svekke oppfatningen av rettferdighet. Det vil ikke være vanskelig å tenke seg at en slik praksis på sikt vil kunne føre til spørsmål av typen: Hvorfor stoppet dere denne ene religionskritikken, men ikke den andre?

De beskyldningene er allerede lansert i form av en mistanke om at dette er en særpraksis for islam. Nå behøver ikke det faktisk være tilfelle for å vekke bekymring – selve mistanken om å være i bevisst utakt med etikkens grunnleggende likhetsprinsipp er ødeleggende.

Det vil for det tredje i praksis fungere som en invitasjon til å møte ytringer med vold. Det er ikke vanskelig å tenke seg enkelte provoserende, blasfemiske ytringer på forhånd vil kunne trues med så omfattende represalier at det oppleves som mer bekvemt å forby ytingen enn å skulle håndtere problemene i etterkant. Og hvor er vi da?

Man leker, bokstavelig talt, med ilden.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Religion
  3. Religionsfrihet